Venus fra Willendorf, amigurumi fra helvete.

Velkommen til nok en post i serien «Det ser så lett ut (men er det ikke)».

Da jeg kom over denne hekleoppskriften fra Trishagurumi var det tydlig på tide å ta heklinga mi et skritt videre. Japansk amigurumi er hekling av små søte lekedyr og liknende i bomullsgarn, og å lage små søte gudinnefigurer av neolittiske modergudinner måtte jo bare være perfekt for meg. (Bildet under er fra mønsterforfatteren.)
Hvor vanskelig kan det være liksom? Det er jo bare å telle? Hvor mye kan egentlig gå galt? La meg se:

Ikke klar å hekle to like ben, til tross for at man følger samme oppskrift.
Bruk latterlig mange timer og energi på å finne ut at joda, bare gjør som mønsteret sier, hofta skal stikke ut på ene siden, men ikke den andre, det er ikke du som er dum, det er ingen logisk måte å gjøre dette på.
Rot bort heklenåla, og finn den igjen en uke senere.
Finn ut at du har telt feil, ta opp halvparten av det du har hekla
Hekl deg forbi armene og tenkt at du tar armene senere.
Gå tom for garn, bruk to uker på å komme deg på Stoff og Stil for å kjøpe mer.
Oppdag at det ikke går å gjøre som man har gjort, ta opp igjen og hekl deretter armene.
Innse at du har oversett alt som har med ståltråd å gjøre, ta opp alt du har gjort ned til livet, inkl. armer.
Bruk en uke på å finne ståltråden som ligger i uthuset.
Glem ståltråden hjemme når du drar på jobbvakt en langhelg.
Fiks stuffing, ståltråd, armer og alt og tro at du endelig har kvittet deg med jinxen.
Mist heklenåla, bruk halvannen uker på å kjøpe en ny. Finn den du mista dagen etter.
Bruk 14 forsøk på å lage hår som passer på hodet.
Puppene blei perfekte på første forsøk, Happy ending!
Innse at du har fått Venus av Willendorf i vrangstrupen og aldri klarer å assosiere noe positivt med figuren du har brukt 7 uker på å lage, gi den bort til noen som blir veldig glad, og stolt viser den frem.
Få fem forespørsler fra venner som elsker den, og lurer på om du ikke kan lage en til dem også.
Vurder det, det gikk jo så bra til slutt.