Det er ingen hemmelighet at kvinnen bak denne bloggen tilhører en av de mindre kjente religionene i dette landet; åsatrua. En ny religion inspirert av mytologi og kult i norrøn tid, oppdatert og tilpasset et liv i Norge i det 21. århundrede. Den faller pent inn i kategorien «new religious movements» der individualitet, frihet og personlig forhold til det guddommelige er sentralt, og der dogmer er særdeles lite populært.
I de fleste av verdens religioner er selve troen marginal, det er handlingene som teller. Men ettersom kristendommen har vært malen på hvordan en religion skal være, er det en forventning om at tro skal være viktig i vår kultur. Det kan derfor virke litt rart, men for meg er altså tro ganske uinteressant, det er den rituelle handling, blotet, som betyr noe.
Jeg skjønte at åsatrua var greia for meg allerede i 1997, og har vært medlem i det registrerte trossamfunnet Åsatrufellesskapet Bifrost siden 1998. Samfunnet ble godkjent i 1996, og har ca 450 medlemmer, og ca. 11 blotslag. Det har vært 21 spennende og lærerike år, og jeg har hatt mange verv i organisasjonen i løpet av denne tiden. Spesielt viktig var vervet som høvding i perioden 2006-2009, en av de virkelig store livserfaringene mine.
Som utenrikskontakt har jeg reist mye utenlands gjennom mange år, og vært med på å bygge opp et internasjonalt nettverk av inkluderende åsatruorganisasjoner som tar avstand fra rasisme og koblingen mellom religion og opphav. Det har vært veldig lærerikt, og gitt meg mange venner rundt omkring og et godt perspektiv på åsatruas mangfoldige uttrykk.
Disse vervene og andre ansvarsområder har vært både til gleder og frustrasjoner som i alt annet organisasjonsliv, men det viktigste er at det har vært veldig veldig moro og lærerikt!
Da jeg flytta inn i Det lille røde huset i skogen i 2011, var det å starte et blotslag og blote på bålplassen i min egen hage et stort ønske.
Et blot er en offerseremoni der man knytter kontakt med guder, naturen, seg selv og sitt eget liv og finner seg til rette i både samfunnet og i selve universet. For meg er det iallefall sånn. Etter å ha drevet rundt mellom ulike blotslag i en årrekke, var det å gjøre noe eget, til faste tidspunkter, hjemme hos meg selv et stort behov. Jeg begynte i det små, med noen få venner på besøk, og var klar på at dette var noe jeg gjorde for min egen del, ikke for å få besøk eller lage fest, for noen ganger var vi veldig få.
For et par år siden skjedde det noe. Folk begynte å komme. Fra Oslo, og Akershus samkjøre folk og kom strømmende til. Nye Bifrostmedlemmer fra Drammen og Vestfoldtraktene fant seg til rette og følte seg velkommen, og i det siste har en liten delegasjon fra Sørlandet funnet at en flere timers biltur til mitt lille hus i skogen er verd turen. Til vinterblotet måtte vi kjøpe nytt spisebord for å få plass til alle. Heldigvis var det et 18-mannsbord, men det var fortsatt noen som måtte sitte i salongen. Det er ikke for ingenting jeg kaller huset vårt lite , for stua er virkelig ikke så stor. For et privilegium!
Mimameid som blotslaget heter, er et annet navn på verdenstreet Yggdrasil. Vi pleier å holde blot tre ganger i året.
- Høstblot i midten av oktober, i moderne tid kalt vinternetter da man snur primstaven til vintersiden. På Island holdt man diseblot på denne tiden.
- Midtvintersblot i midten av januar da den førkristne julefeiringa ble holdt, også kjent som Hokunatt og Torreblot.
- Vårblot eller seiersblot i midten av april, også kalt sommermål da man snudde primstaven til sommersiden.
- En periode prøvde vi også å holde et midtsommerblot midt i juli, også kjent som gammel midtsommer, men med alle vikingmarkedene har dette dessverre ikke vært så lett. Det skal være hyggelig å blote, ikke stress og mas.
Blotet er ofte rettet til en bestemt guddom eller annen mytologisk makt, eller et tema. Sist blotet vi til arne-ilden i forbindelse med Eldbjørgdagen på primstaven.
Blotet starter med en velysning der plassen blir markert som et hellig sted og bålet tennes, Guder og makter påkalles på ulikt vis, bl.a. med lesing av gamle myter og kvad. I dette tilfellet en besvergelse fra Seljord fra 1700-tallet. For anledningen hadde vi også veldig mange både fakkelbokser og håndfakler. Deretter ofres det, ofte alkoholholdig drikke. Deltakerne ofrer til sine favorittguder for hjelp i aktuelle situasjoner, eller for å takke. Under skålerunden sendes en bolle eller horn med mjød rundt, og alle skåler til det som er viktig for dem og til folk som fortjener en hyllest. Når seremonien er ferdig går vi inn og holder gilde med mat, drikke, og godt selskap rundt bordet.
Det å gjøre et slikt ritual, gang på gang, til faste tidspunkt året igjennom, år etter år, er med på å sette mitt liv, min hverdag og min verden inn i en fast ramme. Hva har skjedd i livet og i min families situasjon siden vi stod her sist, eller for et år siden? Hva har skjedd i mine venners liv? Både i offeret og skålene deler vi jo drømmer og utfordringer, sorg og glede over både tapt og nytt liv og nye muligheter med hverandre. Det er langt mindre mystisk og oppstyltet enn man kan få inntrykk av gjennom filmer og TV-serier, og diverse blot på markeder, men desto viktigere og mer personlig for den enkelte.
Jeg har lyst til å understreke at det å være moderne hedning og åsatruer ikke er det samme som å være fritidsviking eller reenacter der man driver med levende historieformidling. Åsatrua er en religion (eller hva man foretrekker å kalle det) med ritualer som er meningsbærende for folk i dag, mens min deltakelse på viking- og middelaldermarkeder handler om interesse for kulturhistorie og bevaring av gamle håndarbeidsteknikker, samt en fetisj for ekstremcamping som krever skapbil.
Ingen av gruppene liker å bli forvekslet med den andre, og selv om noen holder på med begge deler, er det best å holde de to gruppene fra hverandre. Bål, drikke og sene sommerkvelder er ellers en fellesnevner.
For snart to år siden startet en spennende prosess. En nær venninne fikk tilbud om å kjøpe et leirsted i Trysiltraktene og lurte på om jeg ville være med å få det til. Etter ni måneder med hardt arbeid og mye planlegging kjøpte vi stedet. Bifrost eier halvparten, og syv private aksjonærer, bl.a. jeg og min samboer, eier en del hver. Idavollen tingsted ble etablert, og en mangeårig drøm blant hedningene om å eie egen eiendom var realisert. Min families drøm om hytte nær et skianlegg var også plutselig blitt virkelig, mye tidligere, til en helt annen pris, og ikke minst av en helt annen størrelse enn vi noen sinne hadde kunnet forestille oss i våre villeste drømmer. Resten av den historien kommer senere, men om noen er interessert i å leie et digert hus med 40 sengeplasser en halvtime fra Trysilbakken er det bare å si ifra. Vi håper spesielt at andre grupper som også sliter med å finne egna steder kan ha glede av dette huset.
Åsatrua og Bifrost har altså vært en viktig del av livet hele mitt voksne liv. Det har gitt meg et enormt nettverk av herlige mennesker og gode venner, mange spennende opplevelser og ikke minst nyttig erfaring innen et utall områder. Jeg nevner i fleng administrasjon, markedsføring, eventgjennomføring, juss, data, psykologi, religionspolitikk, og prosjektledelse. Kreative uttrykk innen både tekstforfatting, ritualkoreografi, mjødbrygging og quiz-laging har det også vært, samt fordypning i mytetolkning, norrønt språk og internasjonal åsatru. Et mellomfag i religionshistorie og nyreligiøsitet fra 18 år tilbake har kommet godt med. Ikke minst har jeg fått spesialkompetanse i kunsten å gjete katter. Å få en gjeng annerledestenkende individualister til å dra i samme retning er nemlig lettere sagt enn gjort…
Moroa, og mitt bidrag til utvikling av en moderne åsatru for fremtiden, er langt fra over. Med et digert hus å slå seg løs i, hvor vi kan arrangere samlinger, foredragseminar , workshop, fester og annen moro, står en ny æra for døra. Historien har bare så vidt begynt, og framtiden ser helt eventyrlig ut!
Silje setter i gang 
Godt skrevet Silje 🙂
Så flott formuleret, tusen takk for at dele dine tanker. 🙂