Plummevinsuksess

Kottet under trappa var stappfullt av det stadig voksende antall plastdunker, og det var på tide med en smaksopprydding og vurdering av det mangfoldige innholdet, og å tappe det over på flasker, klar til drikking.

Til min store glede var plummevinen drikkeklar, og for en plummevin! Det er den beste hjemmelagde vinen jeg noen gang har laget, og smaker himmelsk.

Den selvgjærede hylleblomstvinen fra forfjorårets safting er også nydelig. Med et fortsatt meget høyt sukkerinnholdet, i tillegg til en anseelig styrke, som gjør den til en nydelig dessertvin. Jeg kjenner nok mange som vil sette pris på å nippe til den en sen kveld ved bålet.

En dunk med noe som skulle bli mjød var dessverre langt fra suksessfull. For mye skarp kryddersmak, og for lite sødme. Mjød er mjød, og den forsvinner nok utpå natta på en fest, men noen stor opplevelse var det ikke. Og sist men ikke minst, en helt utmerket eplevin hvis man liker den tørr.

All vinen som ikke ble helt på flaske ble satt tilbake under trappen, men nå i langt mer ordnede former.

Surdeigsuksess!

Iallefall nesten!

Etter å ha fått litt mer tak på dette med mating, som innbar å oppdage at man må helle fra det meste av den gamle deigen, så jeg bare satt igjen med litt. før jeg matet med mere mel og vann, gikk det hele så mye bedre.  Å oppbevare deigen i kjøleskapet og bare mate den hver tredje dag ble også mye mer økonomisk.
På mammuttsalg fant jeg boka Surdeigsbrød http://www.adlibris.com/no/product.aspx?isbn=8252179673, og en kjapp gjennomlesning gjorde at jeg slappa litt mere av. Det finnes åpenbart mer enn en vei til Rom, og veldig mye vurdering går på erfaring og synsing, og det er det jo bare en måte å skaffe seg på: ved å feile.
Det var med andre ord bare å kaste seg ut i det.
Surdeigen ble satt ved å blande litt starter med hvetemel, sammalt rugmel og vann, og satt over natta for første heverunde.
På formiddagen da deigen var blitt fin og stor leser jeg til min forskrtekkelse at deigen må eltes i 8 minutter. Å elte er noe helt annet enn å røre sammen kakedeiger som er det jeg har gjort de siste åra.  Å elte i en rund glassbolle er en klønete, tung og klinete jobb. Ikke så jeg antydning til at glutenet reagerte og deigen kunne dras ut som en annen pizzadeig heller.  Diverse pauser for å se om tiden kunne hjelpe til var også fruktesløse. Hva skulle jeg gjøre?
Bak i hukommelsen hvisket en liten stemme. Står det ikke en brødbakemaskin innerst i skapet? Mon tro… Det gjorde det! Et søk på det store internettet produserte en bruksanvisning og avslørte at maskinen hadde en egen eltefunksjon! O Lykke!
Digen blei lempa opp i forma og maskina satt i gang. Og skulle man sett, deigen fikk konsistens og kunne dras ut som en pizzadeig. Den var riktignok litt klissete, men skit au.
Tilbake for en ny runde heving, og jevnlig sammenbretting. Det gikk ikke helt etter oppskrifta, og tok litt lengere tid enn planlagt.

20140228-212944.jpg

Oppskriften sa den skulle legges på bakebordet, deles i to, dras ut, brettes sammen, og legges på brett for å stekes.

Yeah right.
Nevnte jeg at den var klissete? Helt umulig. Hva gjør man? Man improviserer.

Deigen ble veltet over på et brett med bakepapir i håp om at den der kunne dyttes sammen til noe brødliknende.
Det kunne den ikke.
Den ble deretter skrapt av bakepapiret med en stekespade og mer eller mindre hellt oppi to brødformer. Da det ikke var mye fløff igjen etter den behandlinga satte jeg det til heving, igjen.
Da brødene endelig ble stekt var jeg ganske spent.
Ble det bra? Tja. De var veldig saftige og smakfulle, men som konsekvens av at det hele hadde tatt sånn tid var de blitt ganske sure.
De var allikevel fult spiselige, men vanlig brød som er like surt som tyske rugbrød er litt i overkant.

20140228-213001.jpg
Vakre? Tja…

Nå er jeg i ferd med å konvertere hvetesurdeigstarteren til en rugsurdeigstarter da de aller fleste oppskriftene i boka tok utgangspunkt i dette.

20140228-213016.jpg

Surdeigen lever…

Men den skulle da vel ikke være grønn?
Kan det ha sammenheng med at jeg glemte den oppå kjøleskapet i en uke uten å mate den mon tro…?

bilde 2

Den gikk i vasken, bokstavlig talt.

Jeg har nå satt et nytt forsøk som skal stå på kjøkkenbenken der jeg kan se den og mate den hver eneste dag, så får vi se.

Har en oppskrift på surdeigsfoccatia som lokker.