Det er ingen hemmelighet at kvinnen bak denne bloggen tilhører en av de mindre kjente religionene i dette landet; åsatrua. En ny religion inspirert av mytologi og kult i norrøn tid, oppdatert og tilpasset et liv i Norge i det 21. århundrede. Den faller pent inn i kategorien «new religious movements» der individualitet, frihet og personlig forhold til det guddommelige er sentralt, og der dogmer er særdeles lite populært.
I våres fikk familien vår i Islandveien 24 en gjeng islandhønskyllinger som har gjort livet i det lille røde huset i skogen enda triveligere, der de har hønset rundt på tunet og drevet med hva det nå egentlig er høner driver med.
I det siste har de blitt kjønnsmodne, og det har vært mye drama. Unghønene har vært bra lei gjengen av unghaner som har gjort livet surt for resten av flokken. Nå skulle de til pers. 4 haner mistet hodet, og ble deretter flådd.
Vi tok den lette versjonen og skar ut lår og brystfiletter, og slapp unna styret med innvoller og ribbing.
Vega synes det var utrolig spennende og tygget lenge og fornøyd på hodene.
De fineste fjærene og klørne skal brukes til noe kreativt, og kjøttet blir cock aux vin og tilberedes i römertopf.
Hønene har så vidt begynt å legge egg, så nå blir det endelig egne egg på maten.
Blodige bein
Selv om sykdommen ble oppdaget og beskrevet på 40-tallet, vet man fortsatt lite om den bakenforliggende årsaken, og det finnes ingen kur som kan gjøre deg helt frisk. Det er kanskje derfor mange leger ikke er spesielt interessert i å lære om den, ettersom de ikke har noen god behandling å tilby. Lipødem kan bl.a. behandles med en spesiell type lymfevennlig fettsuging man kan få utført i Nederland og Tyskland, men norske myndigheter anbefaler det ikke, og betaler heller ikke for en slik operasjon. (Dette har endret seg siden teksten ble skrevet. En klinikk i Bergen tilbyr nå WAL, Water Jet Assisted Liposuction, og de første pasientene tilknyttet sykehuset i Tromsø har også fått denne behandlingen dekket av det offentlige.) Det man derimot tilbyr lipødempasienter er, i tillegg til bandasjering og kompresjonsstrømpebukser, manuell lymfedrenasje eller MLD. MLD utføres hos fysioterapeut, hvor huden på lår og legger strykes oppover for å få god sirkulasjon. Noen får også pulsator, en slags sovepose koblet til en luftkompressor som masserer kroppen. Litt klaustrofobisk, men ganske behagelig. Alt for å holde flyten i lymfesystemet. Andre viktige tiltak er vektkontroll og et anti-inflamatorisk kosthold. Tar man i bruk disse tiltakene kan man hindre tilstanden i å utvikle seg videre og spre seg til nye områder av kroppen. Lår og legger er det vanligste, men magen og overarmene også kan rammes. Magen min fikk jeg etter graviditeten, en typisk hormonintensiv periode. Bremser man det ikke kan man utvikle noe som heter lipo-lymfødem, der lymfesystemet blir ødelagt. Det man ikke må glemme er at man våkner ikke opp en dag med kjempelår, det kommer snikende. Mange lever med smerter i moderat store lår, uten å utvikle de groteske fettansamlingene som ellers er klassiske kjennetegn.
Det siste året har det løsnet på forskningsfronten, og jeg følger et initiativ som kalles «The Lipedema Project», et samarbeid mellom forskere, pasientgrupper og leger. De arrangerer seminarer og sørger for informasjonsflyt ut til pasientene. De har iblant webinarer man kan stream gratis, men hvis man ikke er logget på samme dag må man betale for å se. Helse i Amerika er ikke gratis. Det mest spennende som foregår om dagen er forskning på ketogent kosthold og lipødem, der man har mange gode resultater. Det store spørsmålet er om det kan hjelpe til å «låse opp» fettcellen, som gjør det mulig å faktisk behandle problemet, ikke bare lindre symptomene og bremse videreutvikling. Dette er altså den viktigste årsaken til at jeg siden januar har spist strengt lavkarbo. Jeg har kokosfett i morgenkaffen, og holder meg langt unna kornprodukter, kaker og godteri, rotfrukter og mye annet rart. Hønene holder meg med glade egg, og bidrar til å holde kostnadene nede og den etiske og miljømessige belastninga på et for mange ellers kjøttintensivt kosthold, på et greit nivå. Kostholdet har i tillegg en fantastisk påvirkning på psyken min, så jeg er følelsesmessig mer balansert enn jeg noensinne har vært. At jeg i tillegg langsomt er på vei ned i vekt er en hyggelig bonus. Jeg stod bom stille de første to månedene. Så det ikke er for å gå ned i vekt jeg gjør dette.
Uansett, det later til å virke. Jeg har nå endret intervall mellom fysioterapibehanding fra annenhver uke til hver fjerde uke, pus kan gå på beina mine, sønnen kan klatre rundt på meg, og kjæresten har begynt å våge å kile meg litt uten at jeg blir sint pga smerter.
Så, kjenner du damer med klassisk pæreform, som aldri går ned i vekt uansett hvor mye de slanker seg, med overdimensjonerte legger, som skriker om du stikker en finger i låret deres, og som, sært nok, har hypermobile ledd, og glatt setter hendene i bakken med strake knær, uansett hvor store de er, er det stor sjanse for at vedkommende bør lese seg opp på lipødem. Man trenger ikke ha alle disse symptomene, men de er vanlige.
Det finnes facebookgrupper og andre nettverk med mye info, som overnevnte Lipedema project. Fastlegen kan gi deg henvisning til en fysioterapeut med lymfespesialisering, og du kan også få en henvisning til en av de to doktorene i landet som kan stille diagnose. Det er ett års ventetid, og siden en diagnose ikke gjør noen forskjell med tanke på behandling er det ikke så viktig. Fysioterapibehandling får man om legen vurderer at du har ødem (uavhengig av årsak), og kompresjonsstrømpebukser er det fysioterapeuten som bestiller. Du kan i tillegg sjekke ut om et lavkarbo kosthold kan gjøre livet ditt mindre smertefullt. Medlemskap i interesseorganisasjonen Norsk lymfødem og lipødemforening kan også anbefales. Medlemsbladet deres inneholder mye nyttig og relevant om både norsk helsevesen og internasjonal forskning. Skal man gjøre noe med tilbudet i Norge er det best å stå sammen. Dette er mine beste forslag.
Den svenske lipødemfacebookgruppa heter talende nok «Lipødem, inte mitt fel». Det å erkjenne at jeg faktisk har en sykdom, at det ikke er det at jeg mangler viljestyrke, måtehold eller kontroll, har vært et sjokk. Husker de første åra da jeg bodde i Oslo og la på meg masse, uten at jeg skjønte hvorfor. Trening flere ganger i uka, og knapt råd til øl, mens lårene este ut. Nå vet jeg hvorfor. Jeg ble slankeoperert for to år siden, jeg vet nå at jeg ikke hadde sjanse til å bli normalvektig på samme måte som de andre i facebookgruppene, som meldte om fantastisk nedgang. Det var en god grunn til det. Det var ikke bare jeg som mislyktes nok en gang.
Vel, jeg rakk ihvertfall å bli en crazy catlady med kronisk sykdom før jeg ble 40, så den boksen kan jeg trygt sjekke av. At jeg er heldig på alle andre punkter i livet er jo bare herlig. Men det er veldig dumt at jeg ikke visste om dette før. Om jeg kan bidra til at andre kan få hjelp, bli kvitt smerter og akseptere kroppen slik den er, uten skyld og skam, gjør jeg det. Derfor denne posten. Det har vært litt oppmerksomhet rundt dette i media det siste året, så det er bra, men det er langt igjen.
Så, dette er meg og min sykdom. Dette er grunnen til at jeg spiser som jeg gjør, og er i ferd med å utvikle træler på fingerknokene av å kjempe på meg kompresjonsstrømpebuksen om morgenen. Jeg tar det som en treningsøkt. Jeg er ikke alene, og kanskje angår dette nettopp en av dine nærmeste, uten at de vet det selv.»
I våres var det en politisk bevegelse i USA mot fraværet av kvinner i politiske verv i den nye Trumpadministrasjonen, og spesielt mot presidenstens holdninge til kvinner. Dette ble market med store demonstrasjoner der man hadde på seg såkalte pussyhats, rosa hjemmestrikkede luer.
Jeg ville gjerne være med, men gjøre min egen vri og nålebinde luer som også kunne fungere til viking. Garnkurven min hadde et særdeles dårlig utvalg i rosa, så jeg måtte kombinere med andre farger.
«Ørene» er ikke spesielt fremstående, da mønsteret helt enkelt er en rett hylse som er sydd igjen på toppen, og ikke tatt inn som en lue vanligvis er.
Denne bloggen handler ikke bare om ting jeg setter i gang med, men heldigvis også om det jeg blir ferdig med.
For tre år siden skrev jeg denne blogposten om at jeg hadde kastet fast jobb, økonomisk sikkerhet, frykt og masse annet rart overbord for å følge drømmen om en skikkelig utdannelse. I vår ble jeg ferdig med en bachelor i IT, og kan nå kalle meg interaksjonsdesigner og frontendutvikler.
Tre år med daglig pendling til Oslo fra Sande. NSB i regn og slaps, sol og snø. Overfylte dager med lydbok på øret, trøtte dager med canycrush, og inn i mellom dager med PCen på fanget og produktiv innsikt mens landskapet suser forbi.
Til en skole der alle var yngre enn meg. Der unggutter kom rett fra videregående og kunne alt om dataspill. En skole med 13% jenter, med en langt høyere gjennomsnittalder enn gutta. Jenter med stålvilje, ambisjon, motivasjon og fokus. Vi fant hverandre fort, og hjalp hverandre. -det var noen gutter også da- i gruppearbeid, kollokviegrupper, chat i sene nattetimer, med tastaturer våte av frustrasjonstårer, mens vi lære objektorientert programmering, binærregning, Javascript, PHP, HTML, CSS, bokstavkombinasjoner jeg før bare hadde lest på bokrygger i dataavdelinga på bokhandelen, og jeg har lurt på hva det handlet om, denne magiske verdenen av kode og logikk, som man trengte en nøkler for å skjønne. Endelig er jeg også initiert i programeringslogikkens mysterier. Public static void main(String[] args) er en meningsbærende setning, og headerseksjonen i et html-dokument fullt av nyttig info. Selve Internettet er dissekert ned i sine minste bestanddeler, og jeg kan ikke lenger bruke en nettside uten å vurdere brukervennlighet og menyarkitekturen. Nesten halvparten av studentene falt fra det første året. Det er visst helt vanlig. Jeg holdt!
Tre år med uendelige timer i frustrasjon mens hjernen kjemper innbitt for å lage nye koblinger så ting gir mening og mysteriet åpenbarer seg. Øyeblikk med en enorm mestringsfølelse når koden faktisk kjører og resultatet blir det man ville ha, og man er Mistress of the universe! Når ord og begreper faller på plass og avslører strukturer og forklarer verden, istedenfor å bare gjøre den vanskeligere. Noe pugging har det også vært, av begreper innen bedriftpsykologien, forkortelser i TCP/IP modellen, og navn på hardwarekomponenter. Jeg kunne det når det gjaldt, og prinsippene bak ligger fortsatt der et sted. Ikke minst har har jeg kræsja juleforberedelsene til et vennepar hele tre år på rad for å få hjelp med eksamen, av verdens beste datapedagog. Er deg evig takknemmelig.
Det har vært mange morsomme skoleoppgaver. Jeg har designet brukerdisplayet på en drømmemaskin, laget lokalarrangementsmodul for FINN.no, effektevaluert Røde Kors’ nettsider og Dyrevernaliansens sosiale medierstrategi, planlagt app for å motivere barn til å lese flere bøker, analysert Ted Talks ut i fra et Lacansk ødipuskompleksperspektiv (serr), laget adventstake med Javascript der adventslysene til min store fortvilelse bare ville brenne oppover, og laget app med backendfunksjonalitet der man ved å taste inn et stedsnavn viste lengde og breddegrad og en pil på et kart. De mest spennende oppgavene hadde vi siste semester, der jeg i forskningsmetodefaget undersøkte folks tidsopplevelse under Facebookbruk, og fant at man i gjennomsnitt både satt dobbelt så lenge som man planla og sitte, og satt dobbelt så lenge som man trodde man hadde sittet. Skremmende.
Ikke minst hadde jeg en veldig spennendebacheloroppgave, der vi i samarbeid med Sykehuspartner på Skøyen laget en løsning til Spesialsykehuset for Epilepsi som testet pasienters reaksjonsevne mens de hadde epileptisk aktivitet i hjernen tilkoblet EEG.
Det har vært tre år der jeg lærte utrolig mye om min egen disiplin, vilje, evne til å prioritere og om min utholdenhet. Jeg hadde deltidsjobb både på Unicornis etter skoletid og jobbet på Amedia i alle feriene, brukte kveldene, spesielt om våren til å safte, salte, og ramsløke og brukte helgene til å selge produktene, I tillegg til pendling, hente og levere barn i barnehage, lekser og skoleoppgaver, og som denne bloggen bærer vitne om har jeg jo fått gjort litt av hvert annet også. Nå er jeg endelig i mål, og kan med stor trygghet si til fremtidige arbeidsgivere at jeg er et skikkelig arbeidsjern som ikke gir meg før jeg er i mål. Tre år som også har vist meg at jeg har en samboer jeg kan regne med, og som stiller opp i tykt og tynt.
I tillegg har jeg blitt enda flinkere til å leve økonomisk, gjenbruke, reparere, utnytte, låne og ta med matpakke og termokopp.
Karakterene da, led de under dette presset? Med en stor overvekt av B’er er i hvert fall jeg svært fornøyd, selv om karakterer stod langt nede på prioriteringslista. Pri 1. var å bestå i alle fag så studielånet ikke stoppet opp, (og med den hyggelige bivirkningen av å gjennomføre på normert tid gir større omgjøring av stipend til lån.) Pri 2. var å passe på psyken min så jeg ikke ble syk, det ville vært katastrofe. Pri 3. å lære det jeg trengte for å kunne gjøre en god jobb etterpå, og først på pri 4. kom gode karakterer. Siden jeg for såvidt er som en pitbull når jeg først har bestemt meg for å skjønne noe, og ikke slippe taket før jeg gjør det er det ikke så rart at karakterene er gode, men det har altså ikke stått på topp 3 lista. Motiverende har karakterene selvfølgelig vært da.
I løpet av disse tre åra har jeg også blitt operert og gått ned tredve kilo, samboeren har pusset opp store deler av huset, jeg har oppdaget at jeg har en kronisk sykdom i fettvevet og som følge av det lagt om til et lavkarbokosthold, vi har mistet en høyt elsket hund og fått en flokk høner, Andor har blitt stor gutt, jeg har ryddet huset systematisk etter Konmari-metoden, vi har hatt det fullt av folk til blot fire ganger i året, og i januar begynte jommen prosessen med å kjøpe et helt leirsted i Trysil. Dessuten går jeg på mindfullnesskurs, og har begynt å meditere. Egentlig er jeg litt skuffa over at jeg ikke har fått lest flere bøker eller får trent jevnlig, men når jeg ser hva jeg har skrevet over er det kanskje ikke så rart allikevel. Vet ikke hvor jeg får all energien fra, men misstenker at Håvamålsitatet «Av verk skapte verk meg verk på ny» er inne på noe.
Jobb da? Der er jeg ikke i mål, til tross for at jeg har fulgt med på arbeidsmarkedet og søkt jobber siden april. Jeg vil ha jobb i Vestfold og Buskerud, kunne hente og levere i barnehagen og ha et liv ved siden av. Bransjen er ikke så stor her i området, siden det er relativt kort vei til Oslo, men jeg har litt forskjellig på gang i øyeblikket, så jeg håper noe av det holder i mål. Jeg synes selv jeg er et varp for en arbeidsgiver, men de må investere mye tid og ressurser på en nyutdannet uansett, så ser man jo først etterpå hva man har fått. En spennende tid blir det fremover, mens jeg tusler rundt her hjemme med en stadig kortere gjøreliste. Snart har jeg ingen unnskyldning for ikke å vaske de fordømte vinduene…
Silje setter i gang 