Hva gjør man når man ikke klarer å motstå å kjøpe flammefarget heklegarn på TGR, og ikke vet hva man skal gjøre med det? Man bruker miljøsaken som et vikarierende motiv og hekler seg frukt- og grønnsaksnett til å erstatte de tynne plastposene.
Oppskriften er her hvis noen andre vil prøve seg.
Noen ganger går ting litt over styr, som da jeg skulle lage plommesyltetøy…
Jeg har en jobb som tillater sprell på kjøkkenet i arbeidstiden, og jeg tenkte å lage litt plommesyltetøy til både meg selv og boligen jeg jobber i. Jeg pakket et kilo sukker, et par poser certo syltepulver (konserverings- og fortykningsmiddel) og div krydder, samt fem tomme syltetøyglass før jeg dro på jobb, og stoppet innom mine foreldre for å ta med noen victoriaplommer fra plommetreet i hagen på veien.
Treet bugnet som jeg aldri har sett et plommetre bugne før, og bakken var dekket med overmodne plommer. Det var bare å plukker never fulle av de søteste, modneste og mest smakfulle plommene jeg har spist i mitt liv.
For å være ærlig gikk det nok en sikring i hodet mitt, og jeg dro derifra med to fulle bæreposer, nærmere 10 kilo…
Da jeg kom på jobb var det bare å sette i gang. Med så mye plommer og et godt utvalg i div krydder var det bare å være kreativ. Utfordringen var å skaffe nok glass og sukker. Det var søndag så butikken var stengt. Jeg dykket ned i diverse glasskonteinere og fikk hjelp av kolleger, slektninger i nabolaget samt andre ansatte som stilte opp, og fikk til slutt samlet sammen nok både sukker og glass til at jeg ikke trengte å kaste noen plommer iallefall. Noen av glassene ble riktignok uten certo, og ble litt tynne i konsistensen, men det finnes større problemer i verden.
Det blei nesten 30 glass syltetøy. Noen med smak av rålakris, noen med stjerneanis og kanel, noen med vanilje og kanel, noen med bare vanilje, og ikke minst, noen med rester av sprit og spritkirsebær fra et glass jeg hadde stående.
Det ble det beste syltetøyet jeg har laget i mitt liv, og kollegaen og jeg satt på kvelden og spiste det med skje rett fra skåla i ren ekstase.
Kottet under trappa var stappfullt av det stadig voksende antall plastdunker, og det var på tide med en smaksopprydding og vurdering av det mangfoldige innholdet, og å tappe det over på flasker, klar til drikking.
Til min store glede var plummevinen drikkeklar, og for en plummevin! Det er den beste hjemmelagde vinen jeg noen gang har laget, og smaker himmelsk.
Den selvgjærede hylleblomstvinen fra forfjorårets safting er også nydelig. Med et fortsatt meget høyt sukkerinnholdet, i tillegg til en anseelig styrke, som gjør den til en nydelig dessertvin. Jeg kjenner nok mange som vil sette pris på å nippe til den en sen kveld ved bålet.
En dunk med noe som skulle bli mjød var dessverre langt fra suksessfull. For mye skarp kryddersmak, og for lite sødme. Mjød er mjød, og den forsvinner nok utpå natta på en fest, men noen stor opplevelse var det ikke. Og sist men ikke minst, en helt utmerket eplevin hvis man liker den tørr.
All vinen som ikke ble helt på flaske ble satt tilbake under trappen, men nå i langt mer ordnede former.
En gang i året støper jeg lys av alle lysrestene jeg har samlet opp gjennom året.
Det er en fin aktivitet nå på høsten, så har jeg hjemmelagede lys å tenne nå som mørketiden kommer snikende.
Det er lett å lage og krever lite forberedelser. Lysformene er den største investeringen om man kjøper dem på Panduro, men det finnes langt billigere alternativer hvis man bestiller online. I tillegg trenger man veke, og evt. stearinfarge hvis man vil ha andre farger enn det restene byr på. Jeg hadde kjøpt nye former, både en kule og en sylinder, og hadde en pyramideform fra før.
Lysrestene ble smeltet i vannbad i isbokser på komfyren.
Jeg hadde sortert dem etter farger. Røde og lilla i én, grønne og gule i en annen, pastellsjateringer for seg og svarte og mørkegrå i en siste.
Jeg tilsatte litt ekstra farge i noen av dem, og lekte meg med å blande ulike nyanser i de ulike lysene. Det tar litt lenger tid enn om man lager et helt lys av gangen, men er mye morsommere.
Først fester man veken i bunden av formen, knyter en knute for å stoppe stearinet fra å renne igjennom, og fester veken på toppene, så den henger noenlunde midt i formen. Deretter fyller man på stearinen og lar den størkne. Når den er stiv tar man den ut av formen, knyter opp knuta og kliper evt. av ekstra veke.
Se så fine!
Elleve fine lys som skal lyse opp mørket å skape kos og stemning i heimen.
Som glade huseiere av et gammelt hus er det ikke lite man har å henge fingrene i.
Da det i fjor vinter hang en istapp på fire meter ned fra det ene mønet, med en øvre diameter som brystet til en velvoksen kar, var det med beven vi i høst åpnet taket for å inspisere årsaken til varmelekasjen. Utover fravær av isolasjon, sånn bortsett fra banankasser og sagflis da, var det heldigvis ingen store problemer.
Vi hadde diskutert å kjøpe nye takstein, men da min kjære forhandler murimpregneringsprodukter, og solcelletakstein til en billig penge neppe er så langt inn i fremtiden, tok vi det miljøvennlige valget å vaske, rense og impregnere steinene som nok er av en anstendig alder, men som glatt holder noen tiår til med litt kjærlig behandling.
Det ble min jobb, så i høst har jeg sitti med en fantastisk utsikt, stålbørste, malekost med soppdrepende middel, og børstet, vasket og behandlet nærmere 500 takstein.
Jeg har akt meg rundt på taket som en sel med hjertet i halsen for å komme opp og ned og nok vært et syn for guder, mens gubben og katten spretter rundt som fjellgeiter på det samme taket.
Gubben har gjort hovedjobben, mens jeg har rydda og kappet gammelt rupanel opp til opptenningsved.
Nå kan vinteren bare komme, vi er klare!
I våres fikk familien vår i Islandveien 24 en gjeng islandhønskyllinger som har gjort livet i det lille røde huset i skogen enda triveligere, der de har hønset rundt på tunet og drevet med hva det nå egentlig er høner driver med.
I det siste har de blitt kjønnsmodne, og det har vært mye drama. Unghønene har vært bra lei gjengen av unghaner som har gjort livet surt for resten av flokken. Nå skulle de til pers. 4 haner mistet hodet, og ble deretter flådd.
Vi tok den lette versjonen og skar ut lår og brystfiletter, og slapp unna styret med innvoller og ribbing.
Vega synes det var utrolig spennende og tygget lenge og fornøyd på hodene.
De fineste fjærene og klørne skal brukes til noe kreativt, og kjøttet blir cock aux vin og tilberedes i römertopf.
Hønene har så vidt begynt å legge egg, så nå blir det endelig egne egg på maten.
Blodige bein
I fjor høst var det et helt forferdelig museår her vi bor, som førte til vannlekkasje på kjøkkenet og over 100 mus i fella. Da jeg utpå vinteren ryddet i klesskapet i gangen var det et sørgelig syn som møtte meg. To av favorittkjolene mine var musespiste og fulle av hull. Den gule nattserken i myk plantefarget ull, og den grønne linserken jeg er så glad i like så. Musene har åpenbart ikke materialpreferanser, og er like glade i ull som i lin.
Det gule ullstoffet hadde jeg heldigvis rester igjen av til lapper, og i løpet av sommeren prøvde jeg å få tak i linstoff i samme farge til den andre kjolen. Da det ikke gikk lappet jeg med et stykke blått linstoff.
Musespiste og lappede klær er antagelig svært historisk korrekte, men argh!, den delen av historien vil jeg helst slippe å gjenskape.
Årets eplehøst ble ikke mye å skryte av.
Noen hadde vært ute med beskjæringssaksa alt for seint, så jeg har ingen andre å skylde på heller («noen» er da selvsagt meg selv) . Det holder til en eplekake eller to da 🙂
Denne fordums metode for steking av store mengder kjøtt til festlig lag har røtter helt tilbake til bronsealderen, og var i flittig bruk frem til vikingtid da interessen dabba litt av. I middelalderen forsvant den helt og andre mer populære metoder tok over. Arkeolog Frans-Arne Stylegar har skrevet en svært interessant artikkel om emnet. (gjengitt med tillatelse)
Gropsteking har vært en populær tilberedingsmetode for alt fra helstekt dyr, fisk og fugl til mindre kjøttstykker. Ambisjonene mine strakk seg til lammelår og rotgrønnsaker. Det var tross alt første gang.
Metoden krever et hull i bakken, gresstorva fra hullet og en haug med rullestein. Den er enkel å improvisere med begrensede ressurser.
Steinen skal helst være nedslipte rullestein på størrelse med to knyttnever. Stein av ulike typer bergarter sprekker ofte, da de ulike lagene utvider seg ulikt når de blir varme, så det er best å holde seg til steiner av én bergart. Jeg fant det jeg trengte på den ødelagte skogsbilveien bak huset. Stormen Petra hadde vasket frem masse fine steiner til meg. Fant også en haug dekorstein i riktig størrelse i grøftekanten bak barnehagen. Da en del av steinen går i stykker når de varmes opp er det greit å ha noen ekstra til seinere.
Jeg var usikker på hvor jeg ville ha gropa. I gammel tid virker det som man laget en ny grop hver gang. Man kan gjenbruker de steinene som fremdeles er hele, og la de ødelagte ligge igjen. Et nytt stykke frisk torv fungerer som en isolasjonsmatte. Torva lar seg ikke gjenbruke i særlig grad. Jeg har ikke lyst til å ha hagen full av sprukne steiner og ødelagt torv, så planen er å bruke det samme hullet flere ganger. På gårdsplassen like ved carporten fant jeg et passende hjørne, i god avstand til både biler og røttene på tunlerketreet.
Jeg har benyttet med av Steikaris fremgangsmåte. (Facebooklenke)
.
.
Så var det å fjerne torv, jord og stein. På dette tidspunktet var det helt mørkt, så det ble gjort i lyset fra hodelykt. Jeg brukte spaden til formålet. Det beste er visst et skulderblad av elg, men det er grenser for hva selv mitt uthus inneholder.
Spade, mørke og glovarme steiner var ikke en god kombinasjon. Kanskje vi burde brukt enda mer aluminiumsfolie? (de historiske matnerdene sverger til gress og blader, men folkens, det er oktober!)
Jeg prøvde å dra låret ut etter beinet, men det løsnet fra resten av kjøttet og pakka revna. Det kom sand i maten. Ikke bra. Dette siste, og svært vesentlige punktet krever altså en bedre løsning neste gang.
Kjøttet ble rengjort så godt det lot seg gjøre, og ble servert med byggryn og tomatsaus med rosmarin og sorte oliven. Da skal det mye til at det ikke blir godt , til tross for litt interessant knasing.
Bilde nr. 8-16 er tatt av Inger Lise Gobakken.
Etter vårens grove voldsutøvelse mot epletreet, også kjent som beskjæring, var det på tide å høste fruktene.
Eplene er dyp røde, som ordntlig giftige snøhvitepler. De er ikke helt modne ennå, men jeg fant noen på bakken, og noen fuglespiste på treet, som jeg ikke bare kan kaste.
Med andre ord stod årets første tilslørte bondepiker på menyen i dag.
Eplene ble rensa og skåret i biter og var nesten nøyaktig et halvt kilo, en standardposjon i de fleste oppskrifter.
Eplebitene ble kokt møre med halvannen dl. vann. Da jeg selvfølgelig holdt på med masse annet samtidig ble det litt brent i bunnen, så jeg tok det over i en mindre kjele der jeg kokte inn mosen med sukker.
En passe mengde kavringer ble knust i morteren, og sammen med smør, sukker og kanel stekt i steikepanna.
Kremfløte ble pisket med litt sukker.
Da jeg for nylig har innsett at jeg ikke tåler laktose noe særlig, prøvde jeg den laktosefrie kremfløta. Den bruker lenger tid på å bli stiv enn den vanlige, men smaksmessig ingen forskjell.
Til slutt var det bare å dandere herligheten i deserglass og voilá: oppskriften på et stk. lykkelig kjæreste!
Silje setter i gang 