Broderier

Høsten 2017 gikk jeg lenge rundt med en trang til å korsstingbrodere, en teknikk jeg ikke har rørt siden barneskolen. Da korsstingets historie er knappe 200 år gammel har den ikke vært spesielt interessant for denne vikingen. Ikke hadde jeg stoff og garn heller, så det gikk lang tid før broderitrangen fikk utløp. Da skuffen med UFOer, UFerdige Objekter, endelig hadde minket nok til at jeg hadde samvittighet til å begynne med noe nytt gikk jeg i gang. Jeg kjøpte svart og linfarget aida, stivt broderistoff med tydelige firkanter.  På Søstrene Grene og Panduro hadde de pakker med broderigarn i forskjellige farger til en billig penge, og alle ordentlige sybutikker hadde DMC, kvalitetsbroderigarn jeg nå har lært at er verd de ekstra kronene.

Mytologiske motiver var det jeg virkelig hadde lyst til å brodere, og Pinterest (link til tavla mi) var en uvurderlig kilde til motiver og mønstre.

Jeg begynte i det små, med et motiv basert på Överhogdalsbonaden, en billedvev i souma-teknikk fra 1100-tallets Sverige. Man tror motivene er basert på norrøn mytologi. Bildet under forestiller verdenstreet Yggdrasil med Gyldenkam, hanen som varsler ragnarok i toppen, og den sotsvarte hanen i Hel under.

‘  

Hverken spiraler eller ravner er noengang feil, og sammen blir det enda bedre. Flerfarget garn er spennende å prøve, og den grønne vingen er brodert med silketråd.

I de ulike slaviske tradisjonene har korsstingsbroderier på klær og andre tekstiler vært viktig tradisjonsbære, som har bevart mytologiske elementer fra den førkristne slaviske religionen frem til moderne tid. Her er gudinnen Mokosh, en sentral og populær fruktbarhetsgudinne, som ofte avbildes med to hester på hver side, og to fugler i hendene. Tradisjonelle russiske broderier er ofte brodert med rød tråd på hvitt stoff.

Midtøstenske motiver er også fint jeg fant denne Hamsa‘en eller Fatimas hånd som den også kalles, var det bare å finne frem nål og tråd. Med røtter tilbake til både Babylon og Egypt, og utbredt over hele Midtøsten og Nord-Afrika i dag, blant både muslimer, kristne og jøder, er dette symbolet brukt som en amulett til beskyttelse mot «det onde øyet» og for hell og fruktbarhet.

Cernunnos, den hornede guden i keltisk mytologi, kunne jeg bare ikke motstå. Mønsteret er inspirert av figuren på Gundestrupkjelen, et enormt sølvkar funnet i Danmark fra rett  før år 0.

   

Klassisk kretisk labyrint, kjent siden antikken. Denne med syv lag inn til midten er kjent fra bl.a. mynter fra både bronsealder og senere

Månegudinnen. Ny og nemånen er brodert med metallisk sølvtråd og flerfarget garn.

Og her en helt uimotståelig søt Baphomet. Han fikk sin egen post for noen måneder siden.

En blogg jeg følger hadde laget et sigil for 2019. Et sigil er en manifestasjon av noe, i form av et magisk symbol. I dette tilfellet gode ønsker for året som kommer. Det var så fint at det ikke kunne dy meg. Fargene er vårlige, lysegrønn og lys lilla, med håp om at våren kommer snart.

Heklenett

Hva gjør man når man ikke klarer å motstå å kjøpe flammefarget heklegarn på TGR, og ikke vet hva man skal gjøre med det? Man bruker miljøsaken som et vikarierende motiv og hekler seg frukt- og grønnsaksnett til å erstatte de tynne plastposene.
Oppskriften er her hvis noen andre vil prøve seg.

Silkeoverkjole

Sommeren 2017 gikk ferien til Thailand, et eventyrland som bl.a. kan skilte med en overflod av fargerike tekstiler og silke. På nattmarkedet i Chiang Mai fant jeg en bod som solgte håndvevde råsilkesjal, og jeg forlot byen med betraktelig tynnere lommeboken og et langt fullere hjerte enn jeg kom.

Man må jo vise frem slike herligheter, ikke bare sitte å beundre dem alene mens man mumler «my precious», som en drage rugende på en gullskatt, noe jeg vel har gjort ved mer enn én anledning…

Flere av sjalene går i samme fargenyanser, og planen var å sy et større plagg. Med den nye eurakjolen i lilla lin var det behov for en overkjole som passet i fargetoner, og tre stripete sjal som gikk i grønt, lilla og  blånyanser ble plukket ut.

Jeg ønsket en selekjole som var åpen foran, slik moten i vikingmiljøet har vært en stund. Det er ikke det designet med mest oppbakking fra kildene, men det har heller ikke store plagg av silke for å være ærlig, så jeg kastet meg ut i det som skulle bli et av de mest frustrerende syprosjektene i historien.

Håndvevd råsilke har hverken hold, fasthet eller struktur og sitter fast i alt av neglkanter og hard hud på fingrene. Å lage et plagg som hovedsaklig holdes sammen med spenner, som skal holde på en sekk av en dårlig tilpasset linkjole (eurakjoledesignet er ikke et godt valg  for storbystede damer), og henger fast i ALT det kan henge fast i, er et tålmodighetsarbeid for å si det pent. Jeg brukte mer tid foran speilet for å nåle og tilpasse, enn jeg brukte på selve syinga, men fikk det til til slutt.

I etterkant har jeg fóret hele kjolen med thaisilke, så nå henger den mye penere, og det er heldigvis bare én side som tiltrekker seg bøss, for er det noe denne kjolen er, så er det en bøssmagnet. Det lar seg ikke børste eller riste av, men må plukkes av fnugg for fnugg. Det blir en del bøss på vikingmarkeder, der man stort sett oppholder seg utendørs og sitter på trebenker og skinn nære bakken. Kjolen har derfor blitt en designert festkjole som bare brukes én kveld pr. arrangement, oppbevares i egen pose for å beskytter mot bøss, og som må håndrenses etter hver tur.

Men det ble pent da, og skinner utrolig vakkert i sola. Med opptil flere silkesjal som turban på hodet, og sjal i livet for å holde det hele sammen føler jeg meg flott.

Her står jeg foran teltet mitt. Er i langt bedre humør enn jeg ser ut som. Se så fint den skinner i sola!

Dessuten har jeg fortsatt flere sjal i høstfargenyanser jeg skal lage noe fint av.

Baphomet som korsstingsbroderi

Det siste året har det blitt mye korsstingsbroderier på meg, mange som nok dukker opp i denne bloggen etterhvert. De fleste har en mytologisk kobling av noe slag, og da jeg fant dette motivet, riktignok som et strykeperlemotiv av alle rare ting, kunne jeg ikke dy meg og kastet meg over nåla og broderigarnet.

Tilfeligvis fikk Baphomet litt ekstra oppmerksomhet i forbindelse med The Satanic Temples saksøking av den nye Sabrina tv-serien. Denne artikkelen om konflikten har en grei gjennomgang av symbolikken og historien til denne alkymiske entiteten.

Venus fra Willendorf, amigurumi fra helvete.

Velkommen til nok en post i serien «Det ser så lett ut (men er det ikke)».

Da jeg kom over denne hekleoppskriften fra Trishagurumi var det tydlig på tide å ta heklinga mi et skritt videre. Japansk amigurumi er hekling av små søte lekedyr og liknende i bomullsgarn, og å lage små søte gudinnefigurer av neolittiske modergudinner måtte jo bare være perfekt for meg.  (Bildet under er fra mønsterforfatteren.)
Hvor vanskelig kan det være liksom? Det er jo bare å telle? Hvor mye kan egentlig gå galt? La meg se:

1. Ikke klar å hekle to like ben, til tross for at man følger samme oppskrift.
2. Bruk latterlig mange timer og energi på å finne ut at joda, bare gjør som mønsteret sier, hofta skal stikke ut på ene siden, men ikke den andre, det er ikke du som er dum, det er ingen logisk måte å gjøre dette på.
3. Rot bort heklenåla, og finn den igjen en uke senere.
4. Finn ut at du har telt feil, ta opp halvparten av det du har hekla
5. Hekl deg forbi armene og tenkt at du tar armene senere.
6. Gå tom for garn, bruk to uker på å komme deg på Stoff og Stil for å kjøpe mer.
7. Oppdag at det ikke går å gjøre som man har gjort, ta opp igjen og hekl deretter armene.
8. Innse at du har oversett alt som har med ståltråd å gjøre, ta opp alt du har gjort ned til livet, inkl. armer.
9. Bruk en uke på å finne ståltråden som ligger i uthuset.
10. Glem ståltråden hjemme når du drar på jobbvakt en langhelg.
11. Fiks stuffing, ståltråd, armer og alt og tro at du endelig har kvittet deg med jinxen.
12. Mist heklenåla, bruk halvannen uker på å kjøpe en ny. Finn den du mista dagen etter.
13. Bruk 14 forsøk på å lage hår som passer på hodet.
14. Puppene blei perfekte på første forsøk, Happy ending!
15. Innse at du har fått Venus av Willendorf i vrangstrupen og aldri klarer å assosiere noe positivt med figuren du har brukt 7 uker på å lage, gi den bort til noen som blir veldig glad, og stolt viser den frem.
16. Få fem forespørsler fra venner som elsker den, og lurer på om du ikke kan lage en til dem også.
17. Vurder det, det gikk jo så bra til slutt.

Sagaen om skinnfellen, eller en vaskedag utenom det vanlige.

I serien gamle prosjekter og bloggposter som har blitt liggende finner vi historien om Den store skinnfellen.

IKEA har vanligvis salg på skinnfeler én dag i året, og da jeg tilfeldigvis befant meg på IKEA denne ene dagen, var det bare å knekke sparekontoen og synde mot alle no-shop forsetter denne fattige studenten hadde forsverget seg på. Man er tross alt viking først.

Til 199 kr. stykket ble fem beige Skjold skinnfeller med hjem, og ble sydd sammen etter noen av skinnfellsømkunstens mange regler. Ikke alle. Sømmene skulle ideelt vært forsterket med skinnremser, men da måtte jeg hatt et ekstra skinn å barbere, noe jeg ikke tok meg råd til. Skinnet ble utnyttet maksimalt, og mange små biter ble sydd sammen for å få en størst mulig fell. Etter tre år er det lett å se at litt forsterkning ikke hadde vært dumt, men sømmer og hull holder fortsatt. Det er en realitet at ikke alle prosjekter blir perfekte, eller overhodet ferdige før de er utslitte, og dette skinnfellprosjektet hører nok til i den kategorien. Bare det å bruke tre år på en sabla bloggpost sier jo sitt.

Den ferdige pelsen ble straks min nå avdøde hund sin favoritt. Her er hele gjengen samlet.

Tanken var å bruke fellen som soveskinn i viking, men etter et år med hard hundebruk var det uaktuelt å sove på den uten grundig vask først. Fem våte saueskinn veier mer enn denne damen kan løfte, så kreative løsninger i dusjkabinetter måtte til. Dandert på en stol gikk det greit å skylle ut vaskemidelene. Heldigvis finnes det billig sjampo og balsam som egner seg utmerket til vask av digre skinnfeller. Det er nemlig ikke lite sjampo som går med til en slik runde.

Etter vasken fikk fellen plass i godstolen, og hunden fikk aller nådigst låne et hjørne når vi sover på det på vikingmarked. Fellen er i dag basisen for det historiske sovestæsjet og har holdt oss varme mang en kjølig sommernatt.

Eurakjole

På loppemarked i fjor fant jeg lilla panelgardiner i lin, som ba så pent om å bli forvandlet til noe nytt og spennende.
I vikingtiden var vevene mye smalere enn de er i dag, og bekledningstekstiler var typisk 50-60 cm. brede. Eurafunnet fra Finland har en serk som er kjent for sin geniale og totale stoffutnyttelse. Perfekt for mine seks gardinhøyder i 40 cm. bredde.
Jeg gjorde noen tilpasninger, bl.a. ble for- og bakstykket satt sammen av to deler, og ermestykkene laget jeg lengre og jeg lot dem overlappe hverandre i hals og nakke. En venninne med en lignende kjole klaget nemlig over at hun ble kald i nakken, og det ønsket jeg å unngå. Da dette mønsteret er helt nytt for meg laget jeg nok kjolen for vid, og ermene ble større og mer posete enn ønsket, men det kan jeg leve med.
For å få litt mer struktur og fall det relativt løsvevde  stoffet kantet jeg hals, håndledd og nederkant med blå linremser.

‘
Du kan lese mer om historiske finske draktfunn, og resten av Eurafunnet i denne pdf’en.

Mus i vårt hus

I fjor høst var det et helt forferdelig museår her vi bor, som førte til vannlekkasje på kjøkkenet og over 100 mus i fella. Da jeg utpå vinteren ryddet i klesskapet i gangen var det et sørgelig syn som møtte meg. To av favorittkjolene mine var musespiste og fulle av hull. Den gule nattserken i myk plantefarget ull, og den grønne linserken jeg er så glad i like så. Musene har åpenbart ikke materialpreferanser, og er like glade i ull som i lin.

Det gule ullstoffet hadde jeg heldigvis rester igjen av til lapper, og i løpet av sommeren prøvde jeg å få tak i linstoff i samme farge til den andre kjolen. Da det ikke gikk lappet  jeg med et stykke blått linstoff.

Musespiste og lappede klær er antagelig svært historisk korrekte, men argh!, den delen av historien vil jeg helst slippe å gjenskape.

 

Trerammeveske

Trerammeveske. For noen år siden begynte vikingmiljøet å bli oppmerksomme på de mange veskerammene i tre som var blitt funnet i Hedeby og Birka, og disse originale veskene ble straks mote i miljøet. Som den ramme moteløven jeg er ønsket jeg meg også en slik veske.

I motsetning til de mange firkantede veskene man ser laget jeg en avrundet veske, av clutch-typen, i ull, med en stoffremse i en annen farge på sider og bunden på veska. Treformen er basert på et funn fra Birka i Sverige.

Løsningen der skulderreima er festet til treet er også en annen enn den man vanligvis ser, der reima bare går igjennom begge stykkene og er festet ytterst med en knute.

Veska er veldig praktisk, og fordi den er så liten bruker jeg den «sivilt» også, for å unngå å dra med meg så mye.

For en god artikkel om vesker i vikingtid se på denne linken. (åpner i eksternt vindu)

Nålebundne pussyhatter

I våres var det en politisk bevegelse i USA mot fraværet av kvinner i politiske verv i den nye Trumpadministrasjonen, og spesielt mot presidenstens holdninge til kvinner. Dette ble market med store demonstrasjoner der man hadde på seg såkalte pussyhats, rosa hjemmestrikkede luer.

Jeg ville gjerne være med, men gjøre min egen vri og nålebinde luer som også kunne fungere til viking. Garnkurven min hadde et særdeles dårlig utvalg i rosa, så jeg måtte kombinere med andre farger.

«Ørene» er ikke spesielt fremstående, da mønsteret helt enkelt er en rett hylse som er sydd igjen på toppen, og ikke tatt inn som en lue vanligvis er.