Hjemmestøpte lys i mørketid

En gang i året støper jeg lys av alle lysrestene jeg har samlet opp gjennom året.

Det er en fin aktivitet nå på høsten, så har jeg hjemmelagede lys å tenne nå som mørketiden kommer snikende.

Det er lett å lage og krever lite forberedelser. Lysformene er den største investeringen om man kjøper dem på Panduro, men det finnes langt billigere alternativer hvis man bestiller online. I tillegg trenger man veke, og evt. stearinfarge hvis man vil ha andre farger enn det restene byr på. Jeg hadde kjøpt nye former, både en kule og en sylinder, og hadde en pyramideform fra før.

Lysrestene ble smeltet i vannbad i isbokser på komfyren.
Jeg hadde sortert dem etter farger. Røde og lilla i én, grønne og gule i en annen, pastellsjateringer for seg og svarte og mørkegrå i en siste.

Jeg tilsatte litt ekstra farge i noen av dem, og lekte meg med å blande ulike nyanser i de ulike lysene. Det tar litt lenger tid enn om man lager et helt lys av gangen, men er mye morsommere.

Først fester man veken i bunden av formen, knyter en knute for å stoppe stearinet fra å renne igjennom, og fester veken på toppene, så den henger noenlunde midt i formen. Deretter fyller man på stearinen og lar den størkne. Når den er stiv tar man den ut av formen, knyter opp knuta og kliper evt. av ekstra veke.

Se så fine!
Elleve fine lys som skal lyse opp mørket å skape kos og stemning i heimen.

Høsten jeg vasket takstein

Som glade huseiere av et gammelt hus er det ikke lite man har å henge fingrene i.

Da det i fjor vinter hang en istapp på fire meter ned fra det ene mønet, med en øvre diameter som brystet til en velvoksen kar, var det med beven vi i høst åpnet taket for å inspisere årsaken til varmelekasjen. Utover fravær av isolasjon, sånn bortsett fra banankasser og sagflis da, var det heldigvis ingen store problemer.

Vi hadde diskutert å kjøpe nye takstein, men da min kjære forhandler murimpregneringsprodukter, og solcelletakstein til en billig penge neppe er så langt inn i fremtiden, tok vi det miljøvennlige valget å vaske, rense og impregnere steinene som nok er av en anstendig alder, men som glatt holder noen tiår til med litt kjærlig behandling.

Det ble min jobb, så i høst har jeg sitti med en fantastisk utsikt, stålbørste, malekost med soppdrepende middel, og børstet, vasket og behandlet nærmere 500 takstein.

Jeg har akt meg rundt på taket som en sel med hjertet i halsen for å komme opp og ned og  nok vært et syn for guder, mens gubben og katten spretter rundt som fjellgeiter på det samme taket.

Gubben har gjort hovedjobben, mens jeg har rydda og kappet gammelt rupanel opp til opptenningsved.

Nå kan vinteren bare komme, vi er klare!

Bringebærlakris

Sommeren har stått i syltetøyets navn, og jeg har utforsket mye godt man kan blande med bær og frukter.

Bringebær og lakris er jo nydelig sammen, iallefall i smågodtsammenheng, og ettersom jeg hadde en stor boks persisk rålakrispulver i skapet var jeg ikke i tvil om hva jeg skulle prøve nå som det endelig var bringebærsessong.

De aller fleste oppskriftene jeg fant baserte seg på tyrkisk pepper-drops, men jeg fant denne oppskriften fra Dansukker med lime og lakrispulver.

500 gr bær
250 gr sukker
1/2 lime
1 ts lakrispulver

Jeg kokte opp bær, tilsatte sukker, limesaft, lakris og syltepulver (det stod ikke i oppskriften) og helte på rene glass.
Til tross for at jeg brukte noe mer lakris som oppskriften ba om var det skuffende lite lakrissmak. Neste gang bruker jeg enda mer. Ellers ble det et nydelig syltetøy med en deilig ettersmak.

 

      

 

 

Borre, her kommer vi!

Med bare noen dager til Borreparken begynner å fylle seg med vikinger fra inn og utland er det om å få gjort mest mulig, og det er stor aktivitet på kjøkkenet i det lille røde huset i skogen.

Her saftes og kokes det i alle kriker og kroker.

Jordbærene er jo tidlig ute i år, så en stor kjele med jordbær-rabarbrasyltetøy med ekte vanilje står og koker på komfyren. Helt ubeskjedent mener jeg at det faktisk er verdens beste syltetøy.

Mjødurtsaft, rabarbrasaft og geitramssaft står i store dunker og trekker. De skal helles av og over på flasker, og nye batcher med saft settes over senere i dag. Med tre dager på å trekke rekker jeg det akkurat!. Hylleblomstbusken min er klar for en ny runde med høsting, og jeg må vaske og sterilisere en million flasker.

Løpstikken skal bli urtesalt, og granskuddsaltet ligger ferdig tørket på brett i sola og skal hakkes litt før det er klart.

Ikke minst er nøtter og mel på plass og skal hakkes og blandes til mine berømte bålstekte vikingkaker.

Ramsløkpureen skal over i mindre glass som er lettere å selge, og noe skal blandes til ramsløksmør.

I tillegg må jeg sette opp, reparere, imprignere og soppbehandle teltet…

… og lage nytt bord…

HJELP!

Müsli til massene

Müslioppskrift i serien lavkarbooppskrifter jeg bruker ofte.

Man tager 100-150 gram-ish linfrø, solsikkefrø, sesamfrø og litt quinoa jeg prøver å få brukt opp i en stekepanne på mellomvarme. Se hva du har i skapet.

Fyll på med hakka hasselnøtter, valnøtter og kokosmasse hvis du har, mandler er også godt.

Uanstendige mengder smør i biter blandes inn.

Krydres med kanel, vaniljepulver, salt og et par spiseskjeer sukrin.

Det hele stekes til like før linfrøene blir brent.

Ikke prøv liknende oppskrifter i stekeovn, det bare brenner seg, og man har ikke kontroll. -eller mulig jeg bare trenger en ny stekeovn…

Avkjøles og oppbevares i lufttett boks.

Nytes med tettemelk eller sukkerfri yoghurt.

Jeg er lykkelig over at man kan kjøpe sukkerfri kokosyoghurt igjen. Riktignok fettredusert, men jeg kompenserer med mengden smør i müslien 😉

Tryllehyll

Hyllen blomstrer som om den aldri har gjort annet og bugner av tunge fløtefargede blomsterklaser, angende med sommerens søteste duft.

Inspirert av en tur til Sverige her om dagen har jeg også raidet den enorme nyperosebusken bak huset, og de stakkars geitramsene som våget å blomstre tidlig, og skal lage rosa hylleblomstsaft.

Vakkert er det, og følelsen og lyden av rosenblader mellom fingrene er ubeskrivelig.

Folkeopplysning om fett

Denne teksten postet jeg på facebookveggen min i mars 2017 for å bidra til økt kunnskap og oppmerksomhet om en svært vanlig og dessverre lite kjent sykdom, lipødem.

Innlegget har skapt lettelse og forskrekkelse hos mange kvinner jeg kjenner, kvinner som i likhet med meg selv plutselig fant forklaring på ting som har vært en belastning store deler av livet.

Tingen er noe av det mest skam-belagte i kulturen vår: Fett.
Jeg poster den her så den kan søkes opp og leses av andre som leter etter informasjon om lipødem. Slik kan informasjonen nå flere mennesker, og bidra til å minske stigmatisering og få helsehjelp for de mange fortvilte kvinnene der ute.

.

Her er innlegget:

«Tenkte jeg skulle være litt privat og dele noe som angår flere enn man skulle tro, inkludert folk dere garantert kjenner. For et halvt år siden oppdaget jeg ved en tilfeldighet at jeg lider av noe som heter lipødem, også kjent som «painful fat disorder». Det er en arvelig sykdom som gjør at cellene i fettvevet, spesielt i lår og legger, blir inflammert og mister evnen til å frigjøre fett. Det rammer kun kvinner og utløses i østrogenintensive perioder. Jeg har hatt det siden puberteten for over 20 år siden, og det er årsaken til at jeg anså meg selv som overvektig lenge før jeg faktisk ble det. Det er også årsaken til at har vært nesten umulig for meg å gå ned i vekt, spesielt på de rammede områdene på lår og legger. Jeg skriver «anse», da jeg nå vet at fettcellene har kastet nøkkelen til fettbankboksen og gjort det umulig å ta ut innskuddet. Det er altså ikke ordinær overvekt, men en feil på cellenivå med ukjent genetisk årsak. Inflammasjonen gir smerter i selve fettvevet. Dette presser igjen på lymfesystemet og gjør vevet ekstra stint. Jeg har trodd at det var normalt å ha smerter i fettvevet. Har ikke alle det? Det var så selvsagt at jeg aldri har spurt noen andre om det. Fett er jo ikke noe man snakker om.

.

Jeg har heldigvis «bare» trykksmerter. Kattepoter, albuer og mærrabitt gjør utrolig vondt. Mange med denne lidelsen har smerter når de går og står, og fungerer ikke i hverdagen. Det gjør heldigvis jeg, og det har jeg tenkt å fortsette med. Dette er årsaken til utseendet til beina mine. Det syke vevet danner klumper i fettet, og man kan kjenne forskjell på fettkonsistensen. Vevet er hovent, og jeg har de klassiske fettansamlingene på innsiden av knærne som er typiske for sykdommen. På lang sikt kan det føre til belastningsskader pga feil beinstilling. En artig bieffekt er at mange med lipødem er hypermobile. Yoga har alltid vært tilfredsstillende. Å kunne komme seilende inn på timer og skli rett inn i de mest kompliserte yogastillingene har vært et lite kick. Det er ikke så mange treningsrelaterte arenaer man får mestringsfølelse på med en slik sykdom, men yoga er tingen!

.

Grunnen til at jeg skriver dette innlegget, jeg som anser meg selv som et relativt oppegående menneske med et mangfold av interesser, inkludert medisin, anatomi, ernæring og helse, er at jeg på underlig vis ikke har fått med meg at det finnes en sykdom som jeg har lidd av i 20 år, før nå. En sykdom som forklarer så mange ting ved min situasjon, ikke minst hvorfor det har vært nærmest umulig å gå ned i vekt. -Da er det svært sannsynlig at det finnes mange flere der ute. Kjæresten din, mora di, venninna di, kollegaen din. Noen tall tilsier at så mange som 11% av den kvinnelige befolkningen lider av dette. Det er mange det! Kvinner med elendige selvbilder etter utallige mislykkede slankekurer, som tror de mangler disiplin siden buksestørrelsen ikke rører seg, og skam fordi de ikke lever opp til samfunnets normer for «rett» kroppsfasong. I tillegg til de fysiske smertene da, som man tror er normalt. Dette er ikke greit. Folkeopplysning nå!

.

Selv om sykdommen ble oppdaget og beskrevet på 40-tallet, vet man fortsatt lite om den bakenforliggende årsaken, og det finnes ingen kur som kan gjøre deg helt frisk. Det er kanskje derfor mange leger ikke er spesielt interessert i å lære om den, ettersom de ikke har noen god behandling å tilby. Lipødem kan bl.a. behandles med en spesiell type lymfevennlig fettsuging man kan få utført i Nederland og Tyskland, men norske myndigheter anbefaler det ikke, og betaler heller ikke for en slik operasjon. (Dette har endret seg siden teksten ble skrevet. En klinikk i Bergen tilbyr nå WAL, Water Jet Assisted Liposuction, og de første pasientene tilknyttet sykehuset i Tromsø har også fått denne behandlingen dekket av det offentlige.) Det man derimot tilbyr lipødempasienter er, i tillegg til bandasjering og kompresjonsstrømpebukser, manuell lymfedrenasje eller MLD. MLD utføres hos fysioterapeut, hvor huden på lår og legger strykes oppover for å få god sirkulasjon. Noen får også pulsator, en slags sovepose koblet til en luftkompressor som masserer kroppen. Litt klaustrofobisk, men ganske behagelig. Alt for å holde flyten i lymfesystemet. Andre viktige tiltak er vektkontroll og et anti-inflamatorisk kosthold. Tar man i bruk disse tiltakene kan man hindre tilstanden i å utvikle seg videre og spre seg til nye områder av kroppen. Lår og legger er det vanligste, men magen og overarmene også kan rammes. Magen min fikk jeg etter graviditeten, en typisk hormonintensiv periode. Bremser man det ikke kan man utvikle noe som heter lipo-lymfødem, der lymfesystemet blir ødelagt. Det man ikke må glemme er at man våkner ikke opp en dag med kjempelår, det kommer snikende. Mange lever med smerter i moderat store lår, uten å utvikle de groteske fettansamlingene som ellers er klassiske kjennetegn.

Det siste året har det løsnet på forskningsfronten, og jeg følger et initiativ som kalles «The Lipedema Project», et samarbeid mellom forskere, pasientgrupper og leger. De arrangerer seminarer og sørger for informasjonsflyt ut til pasientene. De har iblant webinarer man kan stream gratis, men hvis man ikke er logget på samme dag må man betale for å se. Helse i Amerika er ikke gratis. Det mest spennende som foregår om dagen er forskning på ketogent kosthold og lipødem, der man har mange gode resultater. Det store spørsmålet er om det kan hjelpe til å «låse opp» fettcellen, som gjør det mulig å faktisk behandle problemet, ikke bare lindre symptomene og bremse videreutvikling. Dette er altså den viktigste årsaken til at jeg siden januar har spist strengt lavkarbo. Jeg har kokosfett i morgenkaffen, og holder meg langt unna kornprodukter, kaker og godteri, rotfrukter og mye annet rart. Hønene holder meg med glade egg, og bidrar til å holde kostnadene nede og den etiske og miljømessige belastninga på et for mange ellers kjøttintensivt kosthold, på et greit nivå. Kostholdet har i tillegg en fantastisk påvirkning på psyken min, så jeg er følelsesmessig mer balansert enn jeg noensinne har vært. At jeg i tillegg langsomt er på vei ned i vekt er en hyggelig bonus. Jeg stod bom stille de første to månedene. Så det ikke er for å gå ned i vekt jeg gjør dette.

Uansett, det later til å virke. Jeg har nå endret intervall mellom fysioterapibehanding fra annenhver uke til hver fjerde uke, pus kan gå på beina mine, sønnen kan klatre rundt på meg, og kjæresten har begynt å våge å kile meg litt uten at jeg blir sint pga smerter.

Så, kjenner du damer med klassisk pæreform, som aldri går ned i vekt uansett hvor mye de slanker seg, med overdimensjonerte legger, som skriker om du stikker en finger i låret deres, og som, sært nok, har hypermobile ledd, og glatt setter hendene i bakken med strake knær, uansett hvor store de er, er det stor sjanse for at vedkommende bør lese seg opp på lipødem. Man trenger ikke ha alle disse symptomene, men de er vanlige.

Det finnes facebookgrupper og andre nettverk med mye info, som overnevnte Lipedema project. Fastlegen kan gi deg henvisning til en fysioterapeut med lymfespesialisering, og du kan også få en henvisning til en av de to doktorene i landet som kan stille diagnose. Det er ett års ventetid, og siden en diagnose ikke gjør noen forskjell med tanke på behandling er det ikke så viktig. Fysioterapibehandling får man om legen vurderer at du har ødem (uavhengig av årsak), og kompresjonsstrømpebukser er det fysioterapeuten som bestiller. Du kan i tillegg sjekke ut om et lavkarbo kosthold kan gjøre livet ditt mindre smertefullt. Medlemskap i interesseorganisasjonen Norsk lymfødem og lipødemforening kan også anbefales. Medlemsbladet deres inneholder mye nyttig og relevant om både norsk helsevesen og internasjonal forskning. Skal man gjøre noe med tilbudet i Norge er det best å stå sammen. Dette er mine beste forslag.

Den svenske lipødemfacebookgruppa heter talende nok «Lipødem, inte mitt fel». Det å erkjenne at jeg faktisk har en sykdom, at det ikke er det at jeg mangler viljestyrke, måtehold eller kontroll, har vært et sjokk. Husker de første åra da jeg bodde i Oslo og la på meg masse, uten at jeg skjønte hvorfor. Trening flere ganger i uka, og knapt råd til øl, mens lårene este ut. Nå vet jeg hvorfor. Jeg ble slankeoperert for to år siden, jeg vet nå at jeg ikke hadde sjanse til å bli normalvektig på samme måte som de andre i facebookgruppene, som meldte om fantastisk nedgang. Det var en god grunn til det. Det var ikke bare jeg som mislyktes nok en gang.

Vel, jeg rakk ihvertfall å bli en crazy catlady med kronisk sykdom før jeg ble 40, så den boksen kan jeg trygt sjekke av. At jeg er heldig på alle andre punkter i livet er jo bare herlig. Men det er veldig dumt at jeg ikke visste om dette før. Om jeg kan bidra til at andre kan få hjelp, bli kvitt smerter og akseptere kroppen slik den er, uten skyld og skam, gjør jeg det. Derfor denne posten. Det har vært litt oppmerksomhet rundt dette i media det siste året, så det er bra, men det er langt igjen.

Så, dette er meg og min sykdom. Dette er grunnen til at jeg spiser som jeg gjør, og er i ferd med å utvikle træler på fingerknokene av å kjempe på meg kompresjonsstrømpebuksen om morgenen. Jeg tar det som en treningsøkt. Jeg er ikke alene, og kanskje angår dette nettopp en av dine nærmeste, uten at de vet det selv.»

Kompresjonsstrømpebukser for the win!

 

Sommerminner

Ryddet i gamle bilder og fant dette, av meg med boden min fra Middelalderfestivalen i Oslo i fjor sommer.

Fra venstre: glassperler, granskuddsirup, ramsløkpuré, ramsløksmør, urtesalt, rabarbrasaft, løvetannsaft og «froskesaft». Den siste var spesielt populær blandt barna 😉

Et par bilder fra heksas kjøkken der jeg er i gang med den blomstrende ramsløken. 
Scherzo holder meg med selskap.

 

 

Fullført bachelor. Jeg klarte det!

Denne bloggen handler ikke bare om ting jeg setter i gang med, men heldigvis også om det jeg blir ferdig med.

For tre år siden skrev jeg denne blogposten om at jeg hadde kastet fast jobb, økonomisk sikkerhet, frykt og masse annet rart overbord for å følge drømmen om en skikkelig utdannelse. I vår ble jeg ferdig med en bachelor i IT, og kan nå kalle meg interaksjonsdesigner og frontendutvikler.

Tre år med daglig pendling til Oslo fra Sande. NSB i regn og slaps, sol og snø. Overfylte dager med lydbok på øret, trøtte dager med canycrush, og inn i mellom dager med PCen på fanget og produktiv innsikt mens landskapet suser forbi.
Til en skole der alle var yngre enn meg. Der unggutter kom rett fra videregående og kunne alt om dataspill. En skole med 13% jenter, med en langt høyere gjennomsnittalder enn gutta. Jenter med stålvilje, ambisjon, motivasjon og fokus. Vi fant hverandre fort, og hjalp hverandre. -det var noen gutter også da- i gruppearbeid, kollokviegrupper, chat i sene nattetimer, med tastaturer våte av frustrasjonstårer, mens vi lære objektorientert programmering, binærregning, Javascript, PHP, HTML, CSS, bokstavkombinasjoner jeg før bare hadde lest på bokrygger i dataavdelinga på bokhandelen, og jeg har lurt på hva det handlet om, denne magiske verdenen av kode og logikk, som man trengte en nøkler for å skjønne. Endelig er jeg også initiert i programeringslogikkens mysterier. Public static void main(String[] args) er en meningsbærende setning, og headerseksjonen i et html-dokument fullt av nyttig info. Selve Internettet er dissekert ned i sine minste bestanddeler, og jeg kan ikke lenger bruke en nettside uten å vurdere brukervennlighet og menyarkitekturen. Nesten halvparten av studentene falt fra det første året. Det er visst helt vanlig. Jeg holdt!

Tre år med uendelige timer i frustrasjon mens hjernen kjemper innbitt for å lage nye koblinger så ting gir mening og mysteriet åpenbarer seg. Øyeblikk med en enorm mestringsfølelse når koden faktisk kjører og resultatet blir det man ville ha, og man er Mistress of the universe! Når ord og begreper faller på plass og avslører strukturer og forklarer verden, istedenfor å bare gjøre den vanskeligere. Noe pugging har det også vært, av begreper innen bedriftpsykologien, forkortelser i TCP/IP modellen, og navn på hardwarekomponenter. Jeg kunne det når det gjaldt, og prinsippene bak ligger fortsatt der et sted. Ikke minst har har jeg kræsja juleforberedelsene til et vennepar hele tre år på rad for å få hjelp med eksamen, av verdens beste datapedagog. Er deg evig takknemmelig.

Det har vært mange morsomme skoleoppgaver. Jeg har designet brukerdisplayet på en drømmemaskin, laget lokalarrangementsmodul for FINN.no, effektevaluert Røde Kors’ nettsider og Dyrevernaliansens sosiale medierstrategi, planlagt app for å motivere barn til å lese flere bøker, analysert Ted Talks ut i fra et Lacansk ødipuskompleksperspektiv (serr), laget adventstake med Javascript der adventslysene til min store fortvilelse bare ville brenne oppover, og laget app med backendfunksjonalitet der man ved å taste inn et stedsnavn viste lengde og breddegrad og en pil på et kart. De mest spennende oppgavene hadde vi siste semester, der jeg i forskningsmetodefaget undersøkte folks tidsopplevelse under Facebookbruk, og fant at man i gjennomsnitt både satt dobbelt så lenge som man planla og sitte, og satt dobbelt så lenge som man trodde man hadde sittet. Skremmende.
Ikke minst hadde jeg en veldig spennendebacheloroppgave, der vi i samarbeid med Sykehuspartner på Skøyen laget en løsning til Spesialsykehuset for Epilepsi som testet pasienters reaksjonsevne mens de hadde epileptisk aktivitet i hjernen tilkoblet EEG.

Det har vært tre år der jeg lærte utrolig mye om min egen disiplin, vilje, evne til å prioritere og om min utholdenhet. Jeg hadde deltidsjobb både på Unicornis etter skoletid og jobbet på Amedia i alle feriene, brukte kveldene, spesielt om våren til å safte, salte, og ramsløke og brukte helgene til å selge produktene, I tillegg til pendling, hente og levere barn i barnehage, lekser og skoleoppgaver, og som denne bloggen bærer vitne om har jeg jo fått gjort litt av hvert annet også. Nå er jeg endelig i mål, og kan med stor trygghet si til fremtidige arbeidsgivere at jeg er et skikkelig arbeidsjern som ikke gir meg før jeg er i mål. Tre år som også har vist meg at jeg har en samboer jeg kan regne med, og som stiller opp i tykt og tynt.

I tillegg har jeg blitt enda flinkere til å leve økonomisk, gjenbruke, reparere, utnytte, låne og ta med matpakke og termokopp.

Karakterene da, led de under dette presset? Med en stor overvekt av B’er er i hvert fall jeg svært fornøyd, selv om karakterer stod langt nede på prioriteringslista. Pri 1. var å bestå i alle fag så studielånet ikke stoppet opp, (og med den hyggelige bivirkningen av å gjennomføre på normert tid gir større omgjøring av stipend til lån.) Pri 2. var å passe på psyken min så jeg ikke ble syk, det ville vært katastrofe. Pri 3. å lære det jeg trengte for å kunne gjøre en god jobb etterpå, og først på pri 4. kom gode karakterer. Siden jeg for såvidt er som en pitbull når jeg først har bestemt meg for å skjønne noe, og ikke slippe taket før jeg gjør det er det ikke så rart at karakterene er gode, men det har altså ikke stått på topp 3 lista. Motiverende har karakterene selvfølgelig vært da.

I løpet av disse tre åra har jeg også blitt operert og gått ned tredve kilo, samboeren har pusset opp store deler av huset, jeg har oppdaget at jeg har en kronisk sykdom i fettvevet og som følge av det lagt om til et lavkarbokosthold, vi har mistet en høyt elsket hund og fått en flokk høner, Andor har blitt stor gutt, jeg har ryddet huset systematisk etter Konmari-metoden, vi har hatt det fullt av folk til blot fire ganger i året, og i januar begynte jommen prosessen med å kjøpe et helt leirsted i Trysil. Dessuten går jeg på mindfullnesskurs, og har begynt å meditere. Egentlig er jeg litt skuffa over at jeg ikke har fått lest flere bøker eller får trent jevnlig, men når jeg ser hva jeg har skrevet over er det kanskje ikke så rart allikevel. Vet ikke hvor jeg får all energien fra, men misstenker at Håvamålsitatet «Av verk skapte verk meg verk på ny» er inne på noe.

Jobb da? Der er jeg ikke i mål, til tross for at jeg har fulgt med på arbeidsmarkedet og søkt jobber siden april. Jeg vil ha jobb i Vestfold og Buskerud, kunne hente og levere i barnehagen og ha et liv ved siden av. Bransjen er ikke så stor her i området, siden det er relativt kort vei til Oslo, men jeg har litt forskjellig på gang i øyeblikket, så jeg håper noe av det holder i mål. Jeg synes selv jeg er et varp for en arbeidsgiver, men de må investere mye tid og ressurser på en nyutdannet uansett, så ser man jo først etterpå hva man har fått. En spennende tid blir det fremover, mens jeg tusler rundt her hjemme med en stadig kortere gjøreliste. Snart har jeg ingen unnskyldning for ikke å vaske de fordømte vinduene…

 

Skapet med det rare i

I gangen står et skap som har vært fylt av alt mulig rart.
For en stund siden ble det det store Vikingskapet  (med stor V) der alt av vikingting under en viss størrelse bor.
Det har naturligvis også vært et skikkelig kaosskap. Men nå har jeg rydda!
Hele skapet er systematisert, og alt bor nå i dedikerte esker og kurver. Alle hyllene er merka med dymomerker så det er lett å rydde ting tilbake på riktig hylle når systemet sklir ut. Det gjør det naturligvis rett som det er.

Garn, sysaker og greier til tekstilhåndverk på øverste hylle.
Matrelatert, «må repareres»-kurven, småverktøy, og plantefargingsgreier på hylla under.
Smykker, perler, og alt som har med «hardt» håndverk, som lærarbeid, metall, tre og horn under der.
I den store hylla er det én kurv med stoffrester og én med ulike funksjonelle tekstiler, som poser, vesker, forklær, hodelin, duker, etc. i tillegg til store kurver, fat og boller. Nederst bor kjølebag, kjøkkenkurven, fulle og tomme mjødflasker og gryter til saft, plantefarging og fårikål, samt kurven med brygge- og safteting.
Oppå skapet bor det lille ullteltet mitt, alle jerngryter og steikepanner, tørkemaskinen, og i øyeblikket to esker som skal bli skattekister og litt ekstra honning til mjød. 

Dette skapet er et slags premiss for denne bloggen, da «orden i syskapet» er en forutsetning for at jeg faktisk får gjort alt jeg setter i gang med.
OCD? Bare så mye at det er praktisk. 😉