Silkeoverkjole

Sommeren 2017 gikk ferien til Thailand, et eventyrland som bl.a. kan skilte med en overflod av fargerike tekstiler og silke. På nattmarkedet i Chiang Mai fant jeg en bod som solgte håndvevde råsilkesjal, og jeg forlot byen med betraktelig tynnere lommeboken og et langt fullere hjerte enn jeg kom.

Man må jo vise frem slike herligheter, ikke bare sitte å beundre dem alene mens man mumler «my precious», som en drage rugende på en gullskatt, noe jeg vel har gjort ved mer enn én anledning…

Flere av sjalene går i samme fargenyanser, og planen var å sy et større plagg. Med den nye eurakjolen i lilla lin var det behov for en overkjole som passet i fargetoner, og tre stripete sjal som gikk i grønt, lilla og  blånyanser ble plukket ut.

Jeg ønsket en selekjole som var åpen foran, slik moten i vikingmiljøet har vært en stund. Det er ikke det designet med mest oppbakking fra kildene, men det har heller ikke store plagg av silke for å være ærlig, så jeg kastet meg ut i det som skulle bli et av de mest frustrerende syprosjektene i historien.

Håndvevd råsilke har hverken hold, fasthet eller struktur og sitter fast i alt av neglkanter og hard hud på fingrene. Å lage et plagg som hovedsaklig holdes sammen med spenner, som skal holde på en sekk av en dårlig tilpasset linkjole (eurakjoledesignet er ikke et godt valg  for storbystede damer), og henger fast i ALT det kan henge fast i, er et tålmodighetsarbeid for å si det pent. Jeg brukte mer tid foran speilet for å nåle og tilpasse, enn jeg brukte på selve syinga, men fikk det til til slutt.

I etterkant har jeg fóret hele kjolen med thaisilke, så nå henger den mye penere, og det er heldigvis bare én side som tiltrekker seg bøss, for er det noe denne kjolen er, så er det en bøssmagnet. Det lar seg ikke børste eller riste av, men må plukkes av fnugg for fnugg. Det blir en del bøss på vikingmarkeder, der man stort sett oppholder seg utendørs og sitter på trebenker og skinn nære bakken. Kjolen har derfor blitt en designert festkjole som bare brukes én kveld pr. arrangement, oppbevares i egen pose for å beskytter mot bøss, og som må håndrenses etter hver tur.

Men det ble pent da, og skinner utrolig vakkert i sola. Med opptil flere silkesjal som turban på hodet, og sjal i livet for å holde det hele sammen føler jeg meg flott.


Her står jeg foran teltet mitt. Er i langt bedre humør enn jeg ser ut som. Se så fint den skinner i sola!img_3381.jpg

Dessuten har jeg fortsatt flere sjal i høstfargenyanser jeg skal lage noe fint av.

Sagaen om skinnfellen, eller en vaskedag utenom det vanlige.

I serien gamle prosjekter og bloggposter som har blitt liggende finner vi historien om Den store skinnfellen.

IKEA har vanligvis salg på skinnfeler én dag i året, og da jeg tilfeldigvis befant meg på IKEA denne ene dagen, var det bare å knekke sparekontoen og synde mot alle no-shop forsetter denne fattige studenten hadde forsverget seg på. Man er tross alt viking først.

Til 199 kr. stykket ble fem beige Skjold skinnfeller med hjem, og ble sydd sammen etter noen av skinnfellsømkunstens mange regler. Ikke alle. Sømmene skulle ideelt vært forsterket med skinnremser, men da måtte jeg hatt et ekstra skinn å barbere, noe jeg ikke tok meg råd til. Skinnet ble utnyttet maksimalt, og mange små biter ble sydd sammen for å få en størst mulig fell. Etter tre år er det lett å se at litt forsterkning ikke hadde vært dumt, men sømmer og hull holder fortsatt. Det er en realitet at ikke alle prosjekter blir perfekte, eller overhodet ferdige før de er utslitte, og dette skinnfellprosjektet hører nok til i den kategorien. Bare det å bruke tre år på en sabla bloggpost sier jo sitt.

Den ferdige pelsen ble straks min nå avdøde hund sin favoritt. Her er hele gjengen samlet.

Tanken var å bruke fellen som soveskinn i viking, men etter et år med hard hundebruk var det uaktuelt å sove på den uten grundig vask først. Fem våte saueskinn veier mer enn denne damen kan løfte, så kreative løsninger i dusjkabinetter måtte til. Dandert på en stol gikk det greit å skylle ut vaskemidelene. Heldigvis finnes det billig sjampo og balsam som egner seg utmerket til vask av digre skinnfeller. Det er nemlig ikke lite sjampo som går med til en slik runde.img_0753.jpg

Etter vasken fikk fellen plass i godstolen, og hunden fikk aller nådigst låne et hjørne når vi sover på det på vikingmarked. Fellen er i dag basisen for det historiske sovestæsjet og har holdt oss varme mang en kjølig sommernatt.

Eurakjole

loppemarked i fjor fant jeg lilla panelgardiner i lin, som ba så pent om å bli forvandlet til noe nytt og spennende.
I vikingtiden var vevene mye smalere enn de er i dag, og bekledningstekstiler var typisk 50-60 cm. brede. Eurafunnet fra Finland har en serk som er kjent for sin geniale og totale stoffutnyttelse. Perfekt for mine seks gardinhøyder i 40 cm. bredde.
Jeg gjorde noen tilpasninger, bl.a. ble for- og bakstykket satt sammen av to deler, og ermestykkene laget jeg lengre og jeg lot dem overlappe hverandre i hals og nakke. En venninne med en lignende kjole klaget nemlig over at hun ble kald i nakken, og det ønsket jeg å unngå. Da dette mønsteret er helt nytt for meg laget jeg nok kjolen for vid, og ermene ble større og mer posete enn ønsket, men det kan jeg leve med.
For å få litt mer struktur og fall det relativt løsvevde  stoffet kantet jeg hals, håndledd og nederkant med blå linremser.

Euramønster


Du kan lese mer om historiske finske draktfunn, og resten av Eurafunnet i denne pdf’en.

Mus i vårt hus

I fjor høst var det et helt forferdelig museår her vi bor, som førte til vannlekkasje på kjøkkenet og over 100 mus i fella. Da jeg utpå vinteren ryddet i klesskapet i gangen var det et sørgelig syn som møtte meg. To av favorittkjolene mine var musespiste og fulle av hull. Den gule nattserken i myk plantefarget ull, og den grønne linserken jeg er så glad i like så. Musene har åpenbart ikke materialpreferanser, og er like glade i ull som i lin.

Det gule ullstoffet hadde jeg heldigvis rester igjen av til lapper, og i løpet av sommeren prøvde jeg å få tak i linstoff i samme farge til den andre kjolen. Da det ikke gikk lappet  jeg med et stykke blått linstoff.

Musespiste og lappede klær er antagelig svært historisk korrekte, men argh!, den delen av historien vil jeg helst slippe å gjenskape.

20170925_191658

 

Trerammeveske

Trerammeveske. For noen år siden begynte vikingmiljøet å bli oppmerksomme på de mange veskerammene i tre som var blitt funnet i Hedeby og Birka, og disse originale veskene ble straks mote i miljøet. Som den ramme moteløven jeg er ønsket jeg meg også en slik veske.

I motsetning til de mange firkantede veskene man ser laget jeg en avrundet veske, av clutch-typen, i ull, med en stoffremse i en annen farge på sider og bunden på veska. Treformen er basert på et funn fra Birka i Sverige.

Løsningen der skulderreima er festet til treet er også en annen enn den man vanligvis ser, der reima bare går igjennom begge stykkene og er festet ytterst med en knute.

Veska er veldig praktisk, og fordi den er så liten bruker jeg den «sivilt» også, for å unngå å dra med meg så mye.

For en god artikkel om vesker i vikingtid se på denne linken. (åpner i eksternt vindu)

20170927_164155

Nålebundne pussyhatter

I våres var det en politisk bevegelse i USA mot fraværet av kvinner i politiske verv i den nye Trumpadministrasjonen, og spesielt mot presidenstens holdninge til kvinner. Dette ble market med store demonstrasjoner der man hadde på seg såkalte pussyhats, rosa hjemmestrikkede luer.

Jeg ville gjerne være med, men gjøre min egen vri og nålebinde luer som også kunne fungere til viking. Garnkurven min hadde et særdeles dårlig utvalg i rosa, så jeg måtte kombinere med andre farger.

«Ørene» er ikke spesielt fremstående, da mønsteret helt enkelt er en rett hylse som er sydd igjen på toppen, og ikke tatt inn som en lue vanligvis er.

image2

image3.jpg

 

Nanoteknologisk vikingtelt

Å ha en 8 x 3 meter vikingtelt i lin krever vedlikehold. I dag var dagen for både små reperasjoner og et stort eksperiment.

Vindværet på Sarpsborg vikingmarked i sommer gikk hardt ut over sømmer og hemper.


Svartsopp

For to år siden var jeg en tur i Bergen på vikingmarked på Hordamuseet. Da regnet det til alles store overaskelse. Venninna mi kjørte det våte teltet hjem over fjellet for meg, og jeg fikk først henta det etter to dager. Da var det vakre hvite teltet mitt blitt prikkete av svartsopp.

Ikke noe å gjøre med dessverre. Sånn er både vikinglivet og mikrobiologien.

Ikke noe å gjøre med før i alle fall!
Min kjære samboer i byggevarebransjen kom en vakker dag trekkende med det siste innen nanoteknologi. DeSalin-AM (Når så du sist ordene viking og nanoteknologi i samme setning? Jeg bare spør…).
Små nanobotter som sprutes på teltduken og i løpet av vinteren spiser opp all soppen.

På forespørsel om det kunne brukes på lintelt, ikke bare mur som det er beregnet for, mente importøren det ikke var noe problem. Han bad oss for sikkerhets skyld om å spyle det av etter 15 minutter.

Det var rart å sette opp teltet på gårdsplassen. Det duftet av bålrøyk og løfte om magiske sommre.

Nå skal det bare tørke skikkelig før det pakkes bort for vinteren. Det blir spennende å se hvordan det ser ut til våren.