Høsten jeg vasket takstein

Som glade huseiere av et gammelt hus er det ikke lite man har å henge fingrene i.

Da det i fjor vinter hang en istapp på fire meter ned fra det ene mønet, med en øvre diameter som brystet til en velvoksen kar, var det med beven vi i høst åpnet taket for å inspisere årsaken til varmelekasjen. Utover fravær av isolasjon, sånn bortsett fra banankasser og sagflis da, var det heldigvis ingen store problemer.

Vi hadde diskutert å kjøpe nye takstein, men da min kjære forhandler murimpregneringsprodukter, og solcelletakstein til en billig penge neppe er så langt inn i fremtiden, tok vi det miljøvennlige valget å vaske, rense og impregnere steinene som nok er av en anstendig alder, men som glatt holder noen tiår til med litt kjærlig behandling.

Det ble min jobb, så i høst har jeg sitti med en fantastisk utsikt, stålbørste, malekost med soppdrepende middel, og børstet, vasket og behandlet nærmere 500 takstein.

Jeg har akt meg rundt på taket som en sel med hjertet i halsen for å komme opp og ned og  nok vært et syn for guder, mens gubben og katten spretter rundt som fjellgeiter på det samme taket.

Gubben har gjort hovedjobben, mens jeg har rydda og kappet gammelt rupanel opp til opptenningsved.

Nå kan vinteren bare komme, vi er klare!

Venus fra Willendorf, amigurumi fra helvete.

Velkommen til nok en post i serien «Det ser så lett ut (men er det ikke)».

Da jeg kom over denne hekleoppskriften fra Trishagurumi var det tydlig på tide å ta heklinga mi et skritt videre. Japansk amigurumi er hekling av små søte lekedyr og liknende i bomullsgarn, og å lage små søte gudinnefigurer av neolittiske modergudinner måtte jo bare være perfekt for meg.  (Bildet under er fra mønsterforfatteren.)
Hvor vanskelig kan det være liksom? Det er jo bare å telle? Hvor mye kan egentlig gå galt? La meg se:

1. Ikke klar å hekle to like ben, til tross for at man følger samme oppskrift.
2. Bruk latterlig mange timer og energi på å finne ut at joda, bare gjør som mønsteret sier, hofta skal stikke ut på ene siden, men ikke den andre, det er ikke du som er dum, det er ingen logisk måte å gjøre dette på.
3. Rot bort heklenåla, og finn den igjen en uke senere.
4. Finn ut at du har telt feil, ta opp halvparten av det du har hekla
5. Hekl deg forbi armene og tenkt at du tar armene senere.
6. Gå tom for garn, bruk to uker på å komme deg på Stoff og Stil for å kjøpe mer.
7. Oppdag at det ikke går å gjøre som man har gjort, ta opp igjen og hekl deretter armene.
8. Innse at du har oversett alt som har med ståltråd å gjøre, ta opp alt du har gjort ned til livet, inkl. armer.
9. Bruk en uke på å finne ståltråden som ligger i uthuset.
10. Glem ståltråden hjemme når du drar på jobbvakt en langhelg.
11. Fiks stuffing, ståltråd, armer og alt og tro at du endelig har kvittet deg med jinxen.
12. Mist heklenåla, bruk halvannen uker på å kjøpe en ny. Finn den du mista dagen etter.
13. Bruk 14 forsøk på å lage hår som passer på hodet.
14. Puppene blei perfekte på første forsøk, Happy ending!
15. Innse at du har fått Venus av Willendorf i vrangstrupen og aldri klarer å assosiere noe positivt med figuren du har brukt 7 uker på å lage, gi den bort til noen som blir veldig glad, og stolt viser den frem.
16. Få fem forespørsler fra venner som elsker den, og lurer på om du ikke kan lage en til dem også.
17. Vurder det, det gikk jo så bra til slutt.

Bringebærlakris

Sommeren har stått i syltetøyets navn, og jeg har utforsket mye godt man kan blande med bær og frukter.

Bringebær og lakris er jo nydelig sammen, iallefall i smågodtsammenheng, og ettersom jeg hadde en stor boks persisk rålakrispulver i skapet var jeg ikke i tvil om hva jeg skulle prøve nå som det endelig var bringebærsessong.

De aller fleste oppskriftene jeg fant baserte seg på tyrkisk pepper-drops, men jeg fant denne oppskriften fra Dansukker med lime og lakrispulver.

500 gr bær
250 gr sukker
1/2 lime
1 ts lakrispulver

Jeg kokte opp bær, tilsatte sukker, limesaft, lakris og syltepulver (det stod ikke i oppskriften) og helte på rene glass.
Til tross for at jeg brukte noe mer lakris som oppskriften ba om var det skuffende lite lakrissmak. Neste gang bruker jeg enda mer. Ellers ble det et nydelig syltetøy med en deilig ettersmak.

 

      

 

 

En blodig affære

I våres fikk familien vår i Islandveien 24 en gjeng islandhønskyllinger som har gjort livet i det lille røde huset i skogen enda triveligere, der de har hønset rundt på tunet og drevet med hva det nå egentlig er høner driver med.

I det siste har de blitt kjønnsmodne, og det har vært mye drama. Unghønene har vært bra lei gjengen av unghaner som har gjort livet surt for resten av flokken. Nå skulle de til pers. 4 haner mistet hodet, og ble deretter flådd.

Vi tok den lette versjonen og skar ut lår og brystfiletter, og slapp unna styret med innvoller og ribbing.

Vega synes det var utrolig spennende og tygget lenge og fornøyd på hodene.

De fineste fjærene og klørne skal brukes til noe kreativt, og kjøttet blir cock aux vin og tilberedes i römertopf.

Hønene har så vidt begynt å legge egg, så nå blir det endelig egne egg på maten.

Blodige bein

Borre, her kommer vi!

Med bare noen dager til Borreparken begynner å fylle seg med vikinger fra inn og utland er det om å få gjort mest mulig, og det er stor aktivitet på kjøkkenet i det lille røde huset i skogen.

Her saftes og kokes det i alle kriker og kroker.

Jordbærene er jo tidlig ute i år, så en stor kjele med jordbær-rabarbrasyltetøy med ekte vanilje står og koker på komfyren. Helt ubeskjedent mener jeg at det faktisk er verdens beste syltetøy.

Mjødurtsaft, rabarbrasaft og geitramssaft står i store dunker og trekker. De skal helles av og over på flasker, og nye batcher med saft settes over senere i dag. Med tre dager på å trekke rekker jeg det akkurat!. Hylleblomstbusken min er klar for en ny runde med høsting, og jeg må vaske og sterilisere en million flasker.

Løpstikken skal bli urtesalt, og granskuddsaltet ligger ferdig tørket på brett i sola og skal hakkes litt før det er klart.

Ikke minst er nøtter og mel på plass og skal hakkes og blandes til mine berømte bålstekte vikingkaker.

Ramsløkpureen skal over i mindre glass som er lettere å selge, og noe skal blandes til ramsløksmør.

I tillegg må jeg sette opp, reparere, imprignere og soppbehandle teltet…

… og lage nytt bord…

HJELP!

Müsli til massene

Müslioppskrift i serien lavkarbooppskrifter jeg bruker ofte.

Man tager 100-150 gram-ish linfrø, solsikkefrø, sesamfrø og litt quinoa jeg prøver å få brukt opp i en stekepanne på mellomvarme. Se hva du har i skapet.

Fyll på med hakka hasselnøtter, valnøtter og kokosmasse hvis du har, mandler er også godt.

Uanstendige mengder smør i biter blandes inn.

Krydres med kanel, vaniljepulver, salt og et par spiseskjeer sukrin.

Det hele stekes til like før linfrøene blir brent.

Ikke prøv liknende oppskrifter i stekeovn, det bare brenner seg, og man har ikke kontroll. -eller mulig jeg bare trenger en ny stekeovn…

Avkjøles og oppbevares i lufttett boks.

Nytes med tettemelk eller sukkerfri yoghurt.

Jeg er lykkelig over at man kan kjøpe sukkerfri kokosyoghurt igjen. Riktignok fettredusert, men jeg kompenserer med mengden smør i müslien 😉

Tryllehyll

Hyllen blomstrer som om den aldri har gjort annet og bugner av tunge fløtefargede blomsterklaser, angende med sommerens søteste duft.

Inspirert av en tur til Sverige her om dagen har jeg også raidet den enorme nyperosebusken bak huset, og de stakkars geitramsene som våget å blomstre tidlig, og skal lage rosa hylleblomstsaft.

Vakkert er det, og følelsen og lyden av rosenblader mellom fingrene er ubeskrivelig.

Folkeopplysning om fett

Denne teksten postet jeg på facebookveggen min i mars 2017 for å bidra til økt kunnskap og oppmerksomhet om en svært vanlig og dessverre lite kjent sykdom, lipødem.

Innlegget har skapt lettelse og forskrekkelse hos mange kvinner jeg kjenner, kvinner som i likhet med meg selv plutselig fant forklaring på ting som har vært en belastning store deler av livet.

Tingen er noe av det mest skam-belagte i kulturen vår: Fett.
Jeg poster den her så den kan søkes opp og leses av andre som leter etter informasjon om lipødem. Slik kan informasjonen nå flere mennesker, og bidra til å minske stigmatisering og få helsehjelp for de mange fortvilte kvinnene der ute.

.

Her er innlegget:

«Tenkte jeg skulle være litt privat og dele noe som angår flere enn man skulle tro, inkludert folk dere garantert kjenner. For et halvt år siden oppdaget jeg ved en tilfeldighet at jeg lider av noe som heter lipødem, også kjent som «painful fat disorder». Det er en arvelig sykdom som gjør at cellene i fettvevet, spesielt i lår og legger, blir inflammert og mister evnen til å frigjøre fett. Det rammer kun kvinner og utløses i østrogenintensive perioder. Jeg har hatt det siden puberteten for over 20 år siden, og det er årsaken til at jeg anså meg selv som overvektig lenge før jeg faktisk ble det. Det er også årsaken til at har vært nesten umulig for meg å gå ned i vekt, spesielt på de rammede områdene på lår og legger. Jeg skriver «anse», da jeg nå vet at fettcellene har kastet nøkkelen til fettbankboksen og gjort det umulig å ta ut innskuddet. Det er altså ikke ordinær overvekt, men en feil på cellenivå med ukjent genetisk årsak. Inflammasjonen gir smerter i selve fettvevet. Dette presser igjen på lymfesystemet og gjør vevet ekstra stint. Jeg har trodd at det var normalt å ha smerter i fettvevet. Har ikke alle det? Det var så selvsagt at jeg aldri har spurt noen andre om det. Fett er jo ikke noe man snakker om.

.

Jeg har heldigvis «bare» trykksmerter. Kattepoter, albuer og mærrabitt gjør utrolig vondt. Mange med denne lidelsen har smerter når de går og står, og fungerer ikke i hverdagen. Det gjør heldigvis jeg, og det har jeg tenkt å fortsette med. Dette er årsaken til utseendet til beina mine. Det syke vevet danner klumper i fettet, og man kan kjenne forskjell på fettkonsistensen. Vevet er hovent, og jeg har de klassiske fettansamlingene på innsiden av knærne som er typiske for sykdommen. På lang sikt kan det føre til belastningsskader pga feil beinstilling. En artig bieffekt er at mange med lipødem er hypermobile. Yoga har alltid vært tilfredsstillende. Å kunne komme seilende inn på timer og skli rett inn i de mest kompliserte yogastillingene har vært et lite kick. Det er ikke så mange treningsrelaterte arenaer man får mestringsfølelse på med en slik sykdom, men yoga er tingen!

.

Grunnen til at jeg skriver dette innlegget, jeg som anser meg selv som et relativt oppegående menneske med et mangfold av interesser, inkludert medisin, anatomi, ernæring og helse, er at jeg på underlig vis ikke har fått med meg at det finnes en sykdom som jeg har lidd av i 20 år, før nå. En sykdom som forklarer så mange ting ved min situasjon, ikke minst hvorfor det har vært nærmest umulig å gå ned i vekt. -Da er det svært sannsynlig at det finnes mange flere der ute. Kjæresten din, mora di, venninna di, kollegaen din. Noen tall tilsier at så mange som 11% av den kvinnelige befolkningen lider av dette. Det er mange det! Kvinner med elendige selvbilder etter utallige mislykkede slankekurer, som tror de mangler disiplin siden buksestørrelsen ikke rører seg, og skam fordi de ikke lever opp til samfunnets normer for «rett» kroppsfasong. I tillegg til de fysiske smertene da, som man tror er normalt. Dette er ikke greit. Folkeopplysning nå!

.

Selv om sykdommen ble oppdaget og beskrevet på 40-tallet, vet man fortsatt lite om den bakenforliggende årsaken, og det finnes ingen kur som kan gjøre deg helt frisk. Det er kanskje derfor mange leger ikke er spesielt interessert i å lære om den, ettersom de ikke har noen god behandling å tilby. Lipødem kan bl.a. behandles med en spesiell type lymfevennlig fettsuging man kan få utført i Nederland og Tyskland, men norske myndigheter anbefaler det ikke, og betaler heller ikke for en slik operasjon. (Dette har endret seg siden teksten ble skrevet. En klinikk i Bergen tilbyr nå WAL, Water Jet Assisted Liposuction, og de første pasientene tilknyttet sykehuset i Tromsø har også fått denne behandlingen dekket av det offentlige.) Det man derimot tilbyr lipødempasienter er, i tillegg til bandasjering og kompresjonsstrømpebukser, manuell lymfedrenasje eller MLD. MLD utføres hos fysioterapeut, hvor huden på lår og legger strykes oppover for å få god sirkulasjon. Noen får også pulsator, en slags sovepose koblet til en luftkompressor som masserer kroppen. Litt klaustrofobisk, men ganske behagelig. Alt for å holde flyten i lymfesystemet. Andre viktige tiltak er vektkontroll og et anti-inflamatorisk kosthold. Tar man i bruk disse tiltakene kan man hindre tilstanden i å utvikle seg videre og spre seg til nye områder av kroppen. Lår og legger er det vanligste, men magen og overarmene også kan rammes. Magen min fikk jeg etter graviditeten, en typisk hormonintensiv periode. Bremser man det ikke kan man utvikle noe som heter lipo-lymfødem, der lymfesystemet blir ødelagt. Det man ikke må glemme er at man våkner ikke opp en dag med kjempelår, det kommer snikende. Mange lever med smerter i moderat store lår, uten å utvikle de groteske fettansamlingene som ellers er klassiske kjennetegn.

Det siste året har det løsnet på forskningsfronten, og jeg følger et initiativ som kalles «The Lipedema Project», et samarbeid mellom forskere, pasientgrupper og leger. De arrangerer seminarer og sørger for informasjonsflyt ut til pasientene. De har iblant webinarer man kan stream gratis, men hvis man ikke er logget på samme dag må man betale for å se. Helse i Amerika er ikke gratis. Det mest spennende som foregår om dagen er forskning på ketogent kosthold og lipødem, der man har mange gode resultater. Det store spørsmålet er om det kan hjelpe til å «låse opp» fettcellen, som gjør det mulig å faktisk behandle problemet, ikke bare lindre symptomene og bremse videreutvikling. Dette er altså den viktigste årsaken til at jeg siden januar har spist strengt lavkarbo. Jeg har kokosfett i morgenkaffen, og holder meg langt unna kornprodukter, kaker og godteri, rotfrukter og mye annet rart. Hønene holder meg med glade egg, og bidrar til å holde kostnadene nede og den etiske og miljømessige belastninga på et for mange ellers kjøttintensivt kosthold, på et greit nivå. Kostholdet har i tillegg en fantastisk påvirkning på psyken min, så jeg er følelsesmessig mer balansert enn jeg noensinne har vært. At jeg i tillegg langsomt er på vei ned i vekt er en hyggelig bonus. Jeg stod bom stille de første to månedene. Så det ikke er for å gå ned i vekt jeg gjør dette.

Uansett, det later til å virke. Jeg har nå endret intervall mellom fysioterapibehanding fra annenhver uke til hver fjerde uke, pus kan gå på beina mine, sønnen kan klatre rundt på meg, og kjæresten har begynt å våge å kile meg litt uten at jeg blir sint pga smerter.

Så, kjenner du damer med klassisk pæreform, som aldri går ned i vekt uansett hvor mye de slanker seg, med overdimensjonerte legger, som skriker om du stikker en finger i låret deres, og som, sært nok, har hypermobile ledd, og glatt setter hendene i bakken med strake knær, uansett hvor store de er, er det stor sjanse for at vedkommende bør lese seg opp på lipødem. Man trenger ikke ha alle disse symptomene, men de er vanlige.

Det finnes facebookgrupper og andre nettverk med mye info, som overnevnte Lipedema project. Fastlegen kan gi deg henvisning til en fysioterapeut med lymfespesialisering, og du kan også få en henvisning til en av de to doktorene i landet som kan stille diagnose. Det er ett års ventetid, og siden en diagnose ikke gjør noen forskjell med tanke på behandling er det ikke så viktig. Fysioterapibehandling får man om legen vurderer at du har ødem (uavhengig av årsak), og kompresjonsstrømpebukser er det fysioterapeuten som bestiller. Du kan i tillegg sjekke ut om et lavkarbo kosthold kan gjøre livet ditt mindre smertefullt. Medlemskap i interesseorganisasjonen Norsk lymfødem og lipødemforening kan også anbefales. Medlemsbladet deres inneholder mye nyttig og relevant om både norsk helsevesen og internasjonal forskning. Skal man gjøre noe med tilbudet i Norge er det best å stå sammen. Dette er mine beste forslag.

Den svenske lipødemfacebookgruppa heter talende nok «Lipødem, inte mitt fel». Det å erkjenne at jeg faktisk har en sykdom, at det ikke er det at jeg mangler viljestyrke, måtehold eller kontroll, har vært et sjokk. Husker de første åra da jeg bodde i Oslo og la på meg masse, uten at jeg skjønte hvorfor. Trening flere ganger i uka, og knapt råd til øl, mens lårene este ut. Nå vet jeg hvorfor. Jeg ble slankeoperert for to år siden, jeg vet nå at jeg ikke hadde sjanse til å bli normalvektig på samme måte som de andre i facebookgruppene, som meldte om fantastisk nedgang. Det var en god grunn til det. Det var ikke bare jeg som mislyktes nok en gang.

Vel, jeg rakk ihvertfall å bli en crazy catlady med kronisk sykdom før jeg ble 40, så den boksen kan jeg trygt sjekke av. At jeg er heldig på alle andre punkter i livet er jo bare herlig. Men det er veldig dumt at jeg ikke visste om dette før. Om jeg kan bidra til at andre kan få hjelp, bli kvitt smerter og akseptere kroppen slik den er, uten skyld og skam, gjør jeg det. Derfor denne posten. Det har vært litt oppmerksomhet rundt dette i media det siste året, så det er bra, men det er langt igjen.

Så, dette er meg og min sykdom. Dette er grunnen til at jeg spiser som jeg gjør, og er i ferd med å utvikle træler på fingerknokene av å kjempe på meg kompresjonsstrømpebuksen om morgenen. Jeg tar det som en treningsøkt. Jeg er ikke alene, og kanskje angår dette nettopp en av dine nærmeste, uten at de vet det selv.»

Kompresjonsstrømpebukser for the win!

 

Sagaen om skinnfellen, eller en vaskedag utenom det vanlige.

I serien gamle prosjekter og bloggposter som har blitt liggende finner vi historien om Den store skinnfellen.

IKEA har vanligvis salg på skinnfeler én dag i året, og da jeg tilfeldigvis befant meg på IKEA denne ene dagen, var det bare å knekke sparekontoen og synde mot alle no-shop forsetter denne fattige studenten hadde forsverget seg på. Man er tross alt viking først.

Til 199 kr. stykket ble fem beige Skjold skinnfeller med hjem, og ble sydd sammen etter noen av skinnfellsømkunstens mange regler. Ikke alle. Sømmene skulle ideelt vært forsterket med skinnremser, men da måtte jeg hatt et ekstra skinn å barbere, noe jeg ikke tok meg råd til. Skinnet ble utnyttet maksimalt, og mange små biter ble sydd sammen for å få en størst mulig fell. Etter tre år er det lett å se at litt forsterkning ikke hadde vært dumt, men sømmer og hull holder fortsatt. Det er en realitet at ikke alle prosjekter blir perfekte, eller overhodet ferdige før de er utslitte, og dette skinnfellprosjektet hører nok til i den kategorien. Bare det å bruke tre år på en sabla bloggpost sier jo sitt.

Den ferdige pelsen ble straks min nå avdøde hund sin favoritt. Her er hele gjengen samlet.

Tanken var å bruke fellen som soveskinn i viking, men etter et år med hard hundebruk var det uaktuelt å sove på den uten grundig vask først. Fem våte saueskinn veier mer enn denne damen kan løfte, så kreative løsninger i dusjkabinetter måtte til. Dandert på en stol gikk det greit å skylle ut vaskemidelene. Heldigvis finnes det billig sjampo og balsam som egner seg utmerket til vask av digre skinnfeller. Det er nemlig ikke lite sjampo som går med til en slik runde.

Etter vasken fikk fellen plass i godstolen, og hunden fikk aller nådigst låne et hjørne når vi sover på det på vikingmarked. Fellen er i dag basisen for det historiske sovestæsjet og har holdt oss varme mang en kjølig sommernatt.

Sommerminner

Ryddet i gamle bilder og fant dette, av meg med boden min fra Middelalderfestivalen i Oslo i fjor sommer.

Fra venstre: glassperler, granskuddsirup, ramsløkpuré, ramsløksmør, urtesalt, rabarbrasaft, løvetannsaft og «froskesaft». Den siste var spesielt populær blandt barna 😉

Et par bilder fra heksas kjøkken der jeg er i gang med den blomstrende ramsløken. 
Scherzo holder meg med selskap.