En reiseskildring – bokanmeldelse – sjangerintroduksjon – appguide, til ting man finner i uventede kaninhull i lydbokuniverset.
Bokhyller er sjelens speil, men her i gården er det ikke helt samsvar mellom bokkjøpeevnen og gjennomlesningsevnen. Non-fiction bøker, på både norsk og engelsk, krever litt mer enn det jeg har for tiden.
Jeg har også en forestilling om at jeg kan ta til meg boklig lærdom ved osmose, der kunnskapen diffunderer inn i hodet mitt ved bokens blotte eksistens i min umiddelbare nærhet. Jeg må bare finne hvilket magisk rituale jeg må gjennomføre for å få det til, forslag mottas med takk. I mangel på leseevne har det derfor blitt mye podcast de siste åra, og litt for mye Netflix og Facebook. Jeg har for å være ærlig skammet meg litt over det, da jeg identifiserer meg som en bokelsker.
Men så skulle hele huset males innvendig, og jeg tok sjansen på et lydbokabonnement, selv om jeg fryktet at det ville bli et støttemedlemskap. Vel, der tok jeg feil. Kombinasjonen husoppusing og Storytel gav nemlig en enorm synergieffekt. En utilsiktet bieffekt var et dypdykk ned i et litt, ehem, *spesielt* hjørne av det litterære universet.
Samtidig som jeg begynte å utforske lydbøkenes verden, startet Facebookfeeden min å gi meg sponsede poster med varulv-romanser, der posten er første kapittel. Det er bare å scrolle ned for å lese. Laster man ned appen får man et par gratis kapitler til, og så betaler man 2-3 kr. pr. kapittel videre. Kvaliteten er svært varierende. Noe av det er til og med oversatt fra malaysisk(!) og man oppfordres til å bidra med forbedring av oversettelsene. Konseptet med å betale pr. kapittel er smart, særlig når prisen er så lav. I varulvsjangeren er det mye toxic masculinity, med ultrasjalu menn med seriøse sinnehåndeteringsproblemer, og jenter i svært sårbare situasjoner som enten blir kidnappet eller flykter fra asken til ilden. Jeg gikk ganske fort lei.
På min videre streifjakt gjennom Storytels ukjente bakgater ramla jeg plutselig ned i et kaninhull, og oppdaget et (u)anstendig utvalg av det spesielle litterære fenomenet Paranormal romance (PNR). Romance er det vi vanligvis kaller husmorporno på norsk, eller det enda kulere ordet, tantporr, på svensk. Og paranormalt, vel, alt av vampyrer, varulver, hekser, demoner, feer, engler, halv- og helguder, og litt på siden: aliens. Her er det litt av hvert kan jeg love, og velkledde rikinger og andre lettkledde smukasser fra coverene på nederste bladhylla på nærbutikken blekner helt litt mot hva disse heltinnene skal falle for. For oss som leste Isfolket på 90-tallet er kanskje ikke sex med demoner helt fremmed, men det er bare toppen av isfjellet.
Jeg begynte med sci-fi boken «Rivers Run», der en tøff dame og venninnene hennes blir bortført av aliens. De redder noen andre tilfangetagne utenomjordinger på det samme skipet, bl.a. en prins fra en annen planet. Så kaprer de romskipet og drar til planeten hans. Det er litt konflikter, en profeti, en del puling, og til slutt blir hun gravid og lever lykkelig alle sine dager sammen med lykkeprinsen. Hun har to venninner som også faller for hver sin lillebror-prins, og deres historier fortelles i de neste bøkene. Jeg må innrømme jeg ikke helt tenner på prinser, men hey, dette er i det minste eksotisk! Dessuten er en knivkastende sirkusakrobat, som redder prinsen selv og ikke finner seg i sjåvinistisk bullshit, veldig forfriskende. Men dette med å bli gravid… jeg kommer tilbake til det senere, men det er … rart.
Fandommet til sjangeren har et eget stammespråk med mange forkortelser. Jeg tar de etterhvert som de er dukker opp, hvis dere skulle få lyst til å begi dere ut på eventyr i denne, hmm, «fargerike» litteraturen. Lykkelig alle sine dager forkortes HEA, Happily Ever After.
Så begynte moroa for alvor. «Bound to the Battlegod» av Ruby Dixon virket ekstra interessant med min interesse for mytologi. Jente med skarp tunge faller gjennom en portal til en annen verden, og blir «ankeret» til en avatar av krigs- og tordenguden. Han har blitt kastet til jorden for å bli litt mer ydmyk, og for å se ting fra menneskenes perspektiv. De to opplever mange prøvelser og eventyr, og blir mer og mer forelsket. Hovedpersonen, (Main Caracter, MC) er usedvanlig morsom, narratoren har en perfekt stemme, og det er tydelig at forfatteren har kost seg med å skrive fortellingen. Det renner over av merkelig, rare og underholdende situasjonen. En del av det å være anker innebærer å spise for to, og MC’en har en glupende appetitt gjennom hele boka. Neste bok i samme serie, «Sworn to the Shadowgod» handler om dødsguden som har havnet i samme situasjon, men med et annet «handicap» enn den arrogante tordenguden, uten at jeg skal si så mye mer.
Neste bokserie jeg kastet meg over var Anette Maries «Guild Codex«-univers. Dette er en bok i mor-sjangeren Urban Fantasy (UF) der sex ikke er en nødvendig ingredients, men det forekommer rett som det er. Graden av eksplisitte beskrivelser avgjøres av alderen på MC’en, hovedpersonen. Er MC’en under 17 regnes som Young Adult (YA)-bøker, og der er man heldig om det klines litt. 18-25 er New Adult, (NA), og der det kan være litt mer juice. i UF er det ikke det romantiske forholdet like bærende i historien, og plottet er derfor ikke like bundet av sjangerkravene til husmorporno/romance.
Guild Codex-universet består av to, snart tre parallelle serier der hovedpersonene stadig løper inn i hverandre og historiene deres blander seg. Ved en tilfeldighet leste jeg dem i riktig rekkefølge. Den første serien «Demonized» handler om Robin som ved inkurie kommer til å inngå en kontrakt med en demon. Vanligvis er demonkontrakter skrevet på mange sider for å dekke alle eventualiteter, men avtalen til Robin og demonen innebærer helt enkelt at han beskytter henne, og at hun baker cookies til ham… Serien er en typisk «Slow burn romance» (SBR) og etter tre bøker med stadig hetere forhold har de nesten kysset én gang…
Den andre serien, Spellbound, handler om Tori, en sassy men ellers vanlig jente som blir bartender i en bar for overnaturlige vesener, mythics. Hun blir venn med tre staute magikere, og ja, slow burn etc. I bok to kliner hun med en av dem, i bok fem med den andre, og jeg venter i spenning på bok seks siden temperaturen er stadig økende. Grunnen til at jeg er litt opptatt (og oppgitt) over fraværet av sex i disse bøkene, er at MC’en konstant flørter og beskrivelse hvor håtte karene er, samt at følelsene deres for hverandre er et svært sentralt tema. Da er det frustrerende at det drøyes og drøyes. Spesielt når man begynner å bli vant til PNR der det går litt radigere for seg. Utover dette er bøkene veldig spennende, med kult plot og et spennende univers. Da dette er New Adult, jenta jobber tross alt i bar, ser ingen grunn til et slikt kyskhetsnivå, men jeg håper det går bra til slutt.
Ang. rekkefølge på bøker i en serie, (dette er jo en app-anmeldelse også). Storytel er dårlig på å samle bøker i samme serie sammen, særlig engelske serier. Jeg avslutta derfor Demonized én bok for tidlig, leste Spellbound serien, oppdaget at jeg manglet en bok i Demonized, som heldigvis var neste i historielinjen, og så leste jeg siste boka i Spellbound. Ofte må man inn på forfatterne har ofte en egen readingorder side man kan sjekke for å være sikker på at man har kontroll. Akkurat nå venter jeg i spenning på neste bok. Den har kommet på papir og lydbok på Amazon, men kommer først på Storytel den 25. august. Orker jeg å vente så lenge?
Neste Urban Fantasy-serie av samme forfatter, «Steel and Stone», handler om en postapokalyptisk verden, der grensene til oververdenen og underverdenen har brutt opp, og demoner fra både foroven og forneden lever blant menneskene på jorda. MC’en er Piper, halvt demon, halvt menneske, som er under opplæring til å bli en slags ambassadør for å bevare freden mellom mennesker og demoner. Hun er som de fleste MC’ene kickass, modig, empatisk, smart og snarrådig. Hun befinner seg plutselig på flukt i lag med to demoner, hvorav en supersexy inkubus, og en mørk og mystisk super-assassin. Denne serien oser også av sexyness, men spenningen venter ikke like lenge med å føre heltinnen og hennes utvalgte i hverandres armer, og det skjer gjennom en «fade to black»(FTB)-beskrivelse. Dvs. sceneteppet går ned før man får detaljer. Jeg lever fint med det, og trenger ikke detaljert beskrivelse, så lenge det ikke tar fem bøker for de to å komme seg ut av fillene.
Et kjennetegn ved disse seriene er at de ofte fortelles fra flere perspektiver, (Point of View, POV) ikke bare fra den kvinnelige protagonisten. Historien bytter ofte perspektiv underveis, og fortelles rett som det er også i fra karenes synsvinkel. Å se hva som foregår inne i hodet på den andre parten er selvfølgelig med på å bygge ytterligere opp under den romantiske og seksuelle spenningen.
Piper blir ikke noe mindre kickass i løpet av serien, og jeg oppdaget at jeg blir motivert av alle disse kule damene til å gjøre noe med min egen fysiske form og kampsportferdigheter. Så jeg meldte like godt hele familien inn i Horten Bokseklubb fra høsten av, og har kjøpt meg nye joggesko som jeg faktisk har brukt! Yay!
Trygt tilbake i PNR-land tok jeg en tur innom serien «The Dark in You» av Suzanne Wright. Harper, en sfinx-demon oppdratt blant imp-demoner jobber som tattovør. En dag oppdager hun at hun er ankeret, (tydeligvis et konsept som går igjen i denne sjangeren), en slags sjelefrende til den super-skumle og mektige sjefsdemonen Knox som alle er redde for. Han var for dominerende og tidvis abusive for min smak, så jeg leste ikke mer enn den første boka. Maktforholdet dem i mellom tippet litt for langt, selv om den ellers var blant de bedre skrevne. Tiltrekningen til den mørke, utemmede og farlige maskuliniteten er jo et av kjennetegnene til hele sjangeren så det er ikke noe overraskende. Det er en virkelighetsflukt fra hverdagens grå rutiner, og at de er mørke og mystiske går over grensen for det som ville være akseptabelt i virkelighetens verden er helt innafor. Dynamikken er en forutsetning for både spenningen underveis og katarsisen man opplever på slutten når det ville og farlige temmes.
*Her tenkte jeg egentlig å linke til en eller annen populærvitenskaplig artikkel om psykologien bak romance-sjangeren, men det har jeg altså ikke klart å finne. Åpenbart er det nesten ingen som vil skrive noe om dette litterære stebarnet. All the prejudice*
Da vi først befant oss nede i dette eksotiske kaninhullet av uvanlige arter å ha sex med var det ingen grunn til ikke å stoppe. Hva med en drage når man er i gang? «Fire in his Blood», av Ruby Dixon foregår (også) i en postapokalyptisk verden, der drager fra en dimensjonsrift i himmelen nesten har utryddet menneskeheten, og ødelagt sivilisasjonen. Claudia blir ofret i et forsøk på å temme en drage. Dragen viser seg å ha en menneskeform, og ja, dere kan jo tenke dere resten. Serien skiller seg litt fra de andre ved at det at den har et rolig tempo, med få karakterer utover hovedpersonen, bare søsteren og en venninne. MC’en blir nok en gang gravid på slutten, og undertegnede blir mer og mer satt ut.
I neste bok i samme serien er det venninnen fra bok én som blir kidnappet, og det ser ut som om karakterene som blir introdusert i én bok blir hovedpersoner i de neste. Hun er ikke like beintøff som mange andre av MC’ene vi har møtt, men har man først overlevd så lenge i en postapokalyptisk verden, er det fordi man er villig til å gjøre det som skal til for å overleve. Det førte til det uvanlig at det første samleiet ikke var entusiastisk samtykkende. Dette er veldig uvanlig, da entusiasmen alltid er på topp, og det vanlige er at karene spør både en og tre ganger om heltinnen virkelig vil dette. Sjangeren driver altså aktivt å bygger opp under holdningen om at god og tydelig kommunikasjon er en forutsetning for sex, i beste #metoo-ånd. Jeg opplever definitivt at forfatterene har en agenda her, det er en hyggelig bonus. Dessuten, heltinnen blir nesten alltid slikket først, og uten denne obligatoriske første orgasmen er det sjelden det blir noe mer. Det er selvfølgelig masse orgasmer, uansett om hun/de begge er erfarne eller ikke . Orgasmene alltid er den beste de har hatt noen gang, i hele sitt liv. Hver.eneste.gang. Men hey, det er derfor man leser dette er det ikke?
Jomfrudom er et gjentakende tema, men heldigvis ikke alltid, og dårlige tidligere seksuelle erfaringer like så. Vet at mange lesere bruker nettopp dette til å lindre egne traumer, så bildet er mer komplekst enn at det spilles på rene klisjeer.
Jo, i denne paranormale sjangeren er det også masse biting. Og blod. Og mystiske tatoveringer som plutselig dukker opp. Vampyrer, varulver og demoner liker å markere eierskap til hverandres kropper og etablere psykiske bånd ved hjelp av både den ene og den andre kroppsvæsken. Ut over det er all sexen overraskende vanilje.
I løpet av reisen så langt har jeg blitt medlem av flere grupper på Facebook, og spesielt gruppa Fans of Urban Fantasy er bra. Der kommer det jevnlig forespørsler av typen «Ønsker tips på serier med følgende karakteristikker.» Så lister man opp hva man liker og ikke liker, gjerne med de overnevnte forkortelsene. Og siden det er skrevet så utrolig mange bøker, og det kommer stadig flere, er det stor sjanse for at det finnes en eller mange bokserie med nettopp den sammensetningen av elementer du liker.
Et element på disse ønskelistene er ofte: «ønsker ikke Reversed Harem (RH).» Jeg tenkte umiddelbart, hmm, interessant, og før jeg visste ordet av det falt jeg ned et nytt hull i kaninhulen, i en verden der heltinnen ikke nøyde seg med én mann, men gjerne hadde en hel skokk med elskere. Hvorfor velge lizm?
Etter en forespørsel om anbefalinger startet jeg på «The Lost Sentinel»-serien av Ivy Asher, der Vinna, ei super badass (selvsagt) jente med bakgrunn som cage-fighter, viser seg å være en mage, en slags magiker. Hun treffer den ukjente onkelen sin og flyttet til huset hans, der det bor intet mindre enn fem unge kjekke karer fra før. I mage-kulturen er mange menn pr. dame vanlig, så alle karene forventer å måtte dele. Og ja, ting går omtrent som man kan forvent. For meg var dette ganske uvant. Sjalusidramaer, usikkerhet og dårlig kommunikasjon er jo en gjenganger i andre romantiske bøker, men ikke her! Klar og tydelig kommunikasjon av forventninger og ønsker. Alle karene har ulike personligheter som MC’en kan spille på, og det fører til en god driv i historien. Det er stadig et nytt romantisk forhold å utforske, samtidig som hovedplottet går sin gang. Vinna prøver å finne ut av de voksende magiske kreftene sine og finne sannheten om opphavet sitt. Og når romansen og forholdet til hver enkelt av de fem første er etablert er det bare å fylle på med fler, en varulv her, en vampyr der, og alle trives i hverandres selskap uten at konflikter og drama. Er det slik det er å være poly? Hmm… Mennene var også mye mindre mørke og farlige enn jeg var vant med fra de andre bøkene, uten at det fører til et lavere spenningsnivået av den grunn.
Må bare advare om at den første boka har noen svakheter. MC’en kommer fra en kjip bakgrunn og blir overveldet av den positive oppmerksomheten til karene. Setninger om at de ler, og ler, og ler, og ler gjør til slutt vondt. I neste bok har forfatteren åpenbart fått litt feedback, og irritasjonsmomentet er borte. Serien er ellers av de seriene jeg har likt best til tross for det språklige oppstartsproblemet.
Å lytte til så mye lydbok har i blant bydd på praktiske problemer. Jeg har brukt blåtannhøytaler og spilt av fra telefonen. Når familien ligger i senga om kvelden prøver vi å ikke forstyrre hverandre for mye, og jeg har brukt øreplugger. Jeg satser foreløpig på at sønnen på syv ikke er så god i engelsk ennå, og ikke minst mangler det relevante ordforrådet til å skjønne hva mamma faktisk hører på, men tiden der det ikke går lenger nærmer seg. Følgende situasjon utspilte seg for noen uker siden og jeg delte den i Facebookgruppen til forfatteren.
Jeg fikk noen likes i det minste!
Reversed Harem historier gav mersmak, så jeg fant meg en serie til, The Witch’s Rebells av Sarah Piper. Heksa Gray har fortrengt en traumatisk fortid og de magiske kreftene sine. Både fortiden og kreftene hennes innhenter henne selvfølgelig, og før hun vet ordet av det står hun der, full av mørke krefter, med et mordmysterium, to demoner, en vampyr, en varulv og døden selv som alle puster henne varmt ned i nakken. Etterhvert får hun et par helveteshunder også, uten at det er noe seksuelt i akkurat det forholdet. Bøkene var kule i sin bruk av tarotkort, en astral skyggeverden, helvete og døden selv som en sentral karakter, men mutant-antagonister, og hi-tech-kloning er noe jeg misliker i fantasiverdenene mine, så jeg hoppet av etter tre bøker. -En typisk ting jeg kan sette på lista over ting jeg ikke ønsker hvis jeg skulle be om anbefalinger i gruppa over.
Jeg stakk en tur innom vampyrene. Night Huntress serien av Janine Frost om Cat og Bones ble stadig anbefalt. Cat er halvt vampyr og vampyrjeger, og Bone er en 200 år gammel britisk straffange fra Australia, med en utrolig sjarmerende personlighet. MC’en er nok en gang kickass, og vampyren er rett og slett vakker i sin åpenhet og sårbarhet i forhold til egne følelser og krav om ærlighet og respekt tilbake. I tillegg har han en latterlig lys stemme som står i kontrast til alt man forventer av gamle og superhåtte vampyrer.
Narratoren, oppleseren eller fortelleren, er utrolig viktig for en god lytteopplevelse, og flere påbegynte bøker ble avsluttet etter bare et kapittel fordi jeg ikke liker stemmene. Narratorens formidlingsevne er nesten like viktig som forfatteren. Ofte er det også to narratorer, en mannlig og en kvinnelig i bøker der det byttes perspektiv, POV. Da oppstår det ofte en situasjon der kvinnen må sitere hva den mannlige karakteren sier, og motsatt, og der de indre og ytre stemmene til karakterene helst bør samsvare nogenlunde. En litt spesiell problemstilling, som ofte går bra, og i blant ikke.
I «The last Alfa Queen» av A. L. Fogerty er alle hovedkarakterene varulver. Det er nok en Reversed Harem historie, hey hey. Og nok en postapokalyptisk verden. En avgrunn har åpnet seg etter et jordskjelv, og demoner og ondskap oser ut. Et virus har drept store deler av menneskeheten, mens hekser, vampyrer og shiftere (varulver, varbjørner, varpantere, varjerver, you name it) har mistet mye av de magiske kreftene sine. Keyla er den siste kvinnelige alfaen, ulveflokksjefen, og fem brødre dukker opp og forteller at en profeti sier at hun skal «mate» med dem alle fem og redde verden fra ondskapen. Intet mindre. Boka starter fint der den ene broren er en følsom sjaman-prest med et nært forhold til Ulvemoren, gudinnen i månen, og paganisten i meg liker selvsagt akkurat den detaljen veldig godt. Det fine med varulver er jo kontakten med naturen, både den indre og den ytre primitive urkraften. Sjåvinistiske alfahanner kan jeg derimot spare meg for. Romansen mellom Keyla og de tre første brødrene var veldig fine men så tapte serien seg plutselig veldig. Forholdet til de to siste brødrene foregikk i huj og hast, den ene i løpet av et kapittel, den andre på tja, ti setninger? Det gidder jeg alså ikke. Jeg vil ha valuta for pengene. Løøv. Hått sex etc. så den ble avsluttet der og da. Er heller ikke helt begeistret for pompøse historier der verden skal reddes i et stort slag. Det krever mye av en forfatter å kunne dra det i land, og med mindre de er i kaliber med Tolkien eller GRR Martin går det sjelden bra. Men hey, serien hadde absolutt sine sider.
Så hva er neste? Hva mer finnes i dette kaninhullet? Tja, hva sies til en cyborg-edderkopp-hybridmutant? Her er det bare å utvide horisonten for harde livet… «Wild Blood» av Naomi Lucas er siste på programmet. Dette er da undersjangeren Sci-Fi Romance, SFR, som jeg jo startet ferden ned i kaninhullet med, men denne boka var langt bedre enn den første. Katalina sniker seg ombord på romskipet til monsterjegeren Dommik, en cyborg med litt mer under huden. De liker hverandre, han plukker blomster til henne, de blir angrepet og hun redder selvsagt den skadede jegeren, og ender opp med å elske ham i hele hans åttelemmede monster-uhyggelighet. Kjærlighet du vet. At han med vilje setter barn på henne for å markere at hun tilhører ham er visst helt ok… *sukk*.
Jises, hva er det med disse babyene? Villdyret er temmet, og mannemannen bundet med både kjærlighets- og familiebånd, er det det det handler om? Jeg er usikker, men tror det speiler en konservativ amerikansk familiestruktur fra 50-tallet, for jeg som voksen nordman(kvinne) er virkelig ikke komfortabel med det. Blærg.
Er forøvrig overrasket over det totale fraværet av bondage i denne siste boka. Edderkopp liksom. Men som nevnt er alle bøkene veldig vanilla. Det er mulig at Storytel-appen (eller samarbeidspartneren som de får det engelske bibliotektet sitt fra) har noen retningslinjer som holder utvalget på «rette» siden av kink og fetisjer, selv om utøverne av denne ganske streite sexen er alt annet enn normale.
Til tross for edderkopp-cyborgens spesielle ehm, komposisjon er boka bra. Den møter sjangerens krav og dekker leserens, både bevisste og ubevisste fysiske og psykiske behov og forventninger. (Bortsett fra den *** babyen da, den er IKKE på min liste). Du vet hva du kan forvente, og du får det. Godt humør i hverdagen er en garanti! I neste bok i sammen serie, Shark Bite, dukker det for øvrig opp både en hai-cyborg og en krokodille-cyborg. Begge to sensitive karer med litt issues som bare trenger å bli elsket, -og de virker derimot ikke å ha kjernefamilien som mål, så pluss i boka for det.
Til tross for prokreeringa er cyborg-edderkopp-hybridmutanten vinner av den spekulative førsteplassen i Mest underlige men likevel tiltrekkende ikke-menneskelig hunk- konkuransen. Jeg utforsker et rykte om kentaur-bøker om dagen, så det kan riktignok være den pallplassen ryker om en stund, så Dommik får nyte den mens han har den.
En velutviklede engleallergi er årsaken til at akkurat disse celestielle vesenene har glimret totalt med sitt fravær i denne sjangerreisen. Men skulle det friste, står det ikke på tilgjengeligheten altså. Sandra Hills klassiske bokserie om Viking-vampyr-engler for eksempel? (Dessverre ikke på Storytel).
Så, hva tror du? Er du forskrekket? Nysgjerrig? Skeptisk? Tør du? Om ikke annet vet du nå hva du kan finne under overflaten av Storytel-appen. I sommerreklamen deres, der damen sitter i sola på en brygge og hører på lydbok, kan man jo nå undre seg på hva hun egentlig hører på.
PS: Skulle du allerede være en bevandret “porrtant” som også liker historiske romaner, eller synes det over var litt for de spesielt interesserte, vil jeg varmt anbefale min venninne Hilda Winters fantastiske bok “Elskede Fiende”, satt til vikingtidens England. Velskrevet, spennende, og historisk godt researcha. Vikingen Airk er alle tanters drømmehønk, og det er ikke bare noe jeg sier. Alle som har lest boka er helt enige. Benytt sjansen og opplev Airk du også! Kjøp den som ebok, (den finnes dessverre ikke som lydbok), eller send Hilda en melding fra Facebooksiden hennes for å bestille den som pocket.
Den fryktløse krigeren Lord Airk er tatt til fange og ligger i lenker i fjøset til Lady Cynedryth av Hræfnburh. Det er fiendskap mellom ættene deres, men fangen vekker sterke følelser i Lady Cynedryth, som snart skal gjøre skam på kallenavnet sitt – Frostmøyen.
Har du lest noe spennende i det siste du har lyst til å anbefale?
Silje setter i gang 